Herold

Jeg sitter i sofaen, og føler jeg er blitt påkjørt av en semitrailer gjentatte ganger. Ikke bare idag, men hver dag hele uken, og ukene før denne, skriver en fortvilet mor til Åsane Tidende.

Vi er i 2026 og ÅT vil i dagene inn i nyåret og helgen presentere noen av de mest leste sakene i Åsane Tidende i 2025.

Øynene svir og jeg er så sliten at jeg kunne sovet i mange år. Men jeg trenger å være våken litt til. Nyte at jeg har kontroll. At barnet mitt er trygt hjemme. Han sa han hatet meg og ba meg holde kjeft før han smalt igjen døren til rommet sitt. Men han er hjemme og det gir meg en form for ro. Iallfall så lenge jeg holder øynene åpne.

I det siste har han gjentatt at han ikke ønsker å bo her lengre.

Att han heller vil sove ute enn å dele tak med oss. Han har hoppet ut vinduet og stukket av om natten før. Ute laver snøen ned. Men så lenge jeg er våken og sitter her, har jeg kontroll. Jeg kjenner at jeg verdsetter disse timene, selv om jeg kvir meg for å sovne. Ikke fordi jeg ikke vil sove, men tanken på å våkne i den samme virkeligheten tar pusten i fra meg.

Jeg tenker tilbake på livet vi levde før. Jeg husker den tålmodige fine gutten min. Jeg husker den trillende latteren og glitrende øyne som møtte mine med håp og forventning. Jeg husker følelsen av å få holde den lille hånden hans. Kveldene der vi lå og pratet sammen før han sovnet om alle de rare tankene og refleksjonene hans om livet. Jeg husker nysgjerrigheten hans og apetitten på livet.

Det føles lenge siden ut, men det er ikke mer en 13 måneder siden vår families hverdag var fylt med normalitet. Skole, middag klokken 17, lekser og fotballtrening.

I dag ser livet anderledes ut. Min sønn er blitt en Åsane-kriger.

Jeg løper fra møte til møte med forskjellige instanser. Nervesystemet mitt jobber på høygir. Jeg puster raskt, har hodepine hver eneste dag og kroppen skriker av smerte. Stresset har satt seg i all muskulatur, til og med ansiktet verker etter måneder med å bite sammen tennene. Stå på, aldri gi opp.

Fredagskveldene er fortsatt taco-kveld for å prøve å holde et grep om rutinene og lage koselige stunder hjemme. Vi har også flere barn som har behov for et trygt hjem.

Uken har vært tøff, flere politianmeldelser og nok en uke der jeg måtte gå alene til bup. Forrige uke ble han med, men ble rasende og stakk etter 10 minutter. Det er vanskelig å ikke kunne hjelpe når han sliter. Det er viktig å arbeide med den psykiske helsen. Han er et barn, har ikke den erfaringen eller forståelsen enda. Dessuten har livet allerede lært ham at voksne ikke er til å stole på. Så hvorfor skal han ta sjansen på å snakke med noen?

Jeg tenker at han trenger å snakke med noen og kanskje også medisiner. For hans ekstreme atferd er nok bare et utrykk for det som ligger inni ham og råtner og spiser opp mer og mer av den skjønne gutten min. Men hvordan få hjelp med den psykiske helsen dersom han ikke møter til timene?

Jeg prøver å gå på trening. Kjenner at jeg må gjøre det jeg kan for å ivareta min egen helse. Det er beintøft om dagen, og jeg trenger en pause. Jeg kommer inn i resepsjonen, og blir stoppet av en mor fra klassen hans. Hun forteller meg at hun har sett ham kaste en handlevogn inn i en vegg på terminalen mens han drakk øl kvelden før. Jeg kjenner luften går litt ut av meg. Og spør om hun snakket med han. Nei, det ville hun ikke fordi hun var redd ham. Jeg spør hvorfor hun ikke ringte meg. Hun svarer at hun ønsket å unngå at hennes sønn ble straffet for det.

Jeg kjenner jeg blir skuffet, over henne for å ikke være en trygg sterk voksen og over måten hun tror jeg ville håndtert dette på. Samt for at pusterommet mitt bare ble grobunn for nye bekymringer. Jeg biter tennene sammen smiler og takker for informasjonen.

På lille julaften henter jeg sønnen min på senteret da en av vennene hans er i konflikt med vekterne. Vi drar hjem og rett før klokken ni sitter hele familien vår klar foran tv for å se Grevinnen og hovmesteren. Juletreet er pyntet, strømpene er hengt opp og alt er klart. For første gang siden jeg ble mor mangler det en i sofaen. Han er på rommet sitt, heldigvis. Han er sint og frustrert, men jeg tenker at nå kan roen senke seg og har et håp om at vi nå kan ha noen gode dager sammen.

Like før hovmesteren snubler over tigerhodet, plinger det en tekstmelding inn på telefonen min. En bekymret forelder forteller meg at barnet hans er redd min sønn. Han har hørt at han har pistol. Jeg vet med sikkerhet at sønnen min ikke har det. Men jeg blir ofte overfalt av rykter som er verre enn situasjonen vi allerede står i.

På foreldremøter diskuterer de innetider og spilltid og felles regler for alle. Jeg reiser meg og sier at vi er forskjellige familier med forskjellige utfordringer.

Det blir snakket om barn som henger på Åsane terminal og vaper. Jeg vet at min sønn er en av dem, men vape er min minste bekymring om dagen.

Foreldrene forteller om at det er ikke aktuelt for deres barn og at DE, ja DE har regler som fungerer, og at de hadde hentet barnet sitt med en gang og sørget for at det fikk konsekvenser.

Jeg kjenner en følelse av å være helt alene i verden. Men prøver å fortelle at mitt barn heller ikke får lov å være på senteret og terminalen. Men at jeg ikke kan holde ham i hånden hele døgnet. Jeg forteller dem ikke at jeg har sluttet å hente ham og ta han med hjem. For å unngå timer med utagering, slag og spark i vegger til blodet renner og at han hopper ut vinduet og løper avsted ut i natten. Vel vitende om at de ikke vil evne å forstå situasjonen vi står i.

Jeg forteller heller ikke at jeg kjører rundt som et spøkelse, prøver å ha øyne overalt og konstant sitter klar for å rykke ut dersom noe skjer.

Jeg er dessverre ikke alene. I løpet av det siste året har jeg snakket med mange foreldre. Jeg har blitt opplært i hvordan jeg skal sette regler og grenser, velmenende råd om oppdragelse, samt trusler om at jeg skal holde sønnen min innendørs, ikke levere ham på skolen lengre. At en far skal «banke driten ut av» 12-åringen min.

Jeg ser kommentarfelt i forbindelse med artikler om situasjonen i Åsane som fylles med hat. At disse ungene skulle vært steinet. Hengt ut for spot og spe. Så alle kan se ansiktene på de jævlene. Slik at de kan fryses enda mer ut av samfunnet vårt. Men hvem vet egentlig hvilken historie disse barna bærer? Hvem vet hvilke svik de allerede har opplevd?

Jeg har vært så heldig at jeg har fått lov å bli kjent med mange av disse barna som kriger med hele verden. Som skriker det høyeste de kan etter hjelp de ikke aner hvordan de skal tørre å ta i mot. De finner heller støtte i hverandre. Og kommer inn i en negativ spiral. Så hvordan møte disse barna? For det er jo helt tydelig at de har en atferd som ikke kan aksepteres. Jeg møter de med kjærlighet og respekt. Men hvem vet hva de trenger?

Jeg kjenner en jente, hun er 12 år og har allerede opplevd alvorlige svik og seksuelle overgrep fra voksne. Hun utagerer, ruser seg og skader både seg selv og andre. Jeg møter voksne som snakker om henne med avsky og avvisning. Hun er jo ikke riktig klok. Ingen kan forstå hva som feiler henne.

Jeg forstår fordi jeg vet. Og hjertet mitt gråter for henne og for moren hennes. For kanskje, men bare kanskje, hadde de blitt møtt med mer kjærlighet og aksept om hele verden hadde visst? Men er det det et barn trenger? At alle vet? For hvem av oss er ikke mer enn det lille vi vil at alle skal se?

Jeg har også møtt urovekkende mange foreldre som står i samme situasjon som meg. De fleste flinke, gode foreldre som virkelig bryr seg. Som holder på å gå i oppløsning av bekymring og som desperat prøver å få kontroll på en umulig situasjon. Foreldre som først har kjempet lenge for å få hjelp, men har fått avslag i et overbelastet system som skriker etter resurser. Vi er foreldre som gråter når de legger ned tilbud som Ung Arena og kutter i midlene til utekontakten. Vi er foreldre som stiller opp i frivilligheten. Og vi er foreldre som kanskje møter ungdommene på en litt annen måte. Vi er foreldre med førstehåndserfaring som pårørende. Og vi er foreldre som kjemper vår livs kamp. Ikke bare for vårt barns fremtid, men også for å klare å reise seg for å ta i mot alle utfordringene hver eneste dag byr på.

Hverdagen er fullt opp med møter med alle mulige instanser. Jeg bøyer meg i støvet for jobben både utekontakt, skole, barnevern, natteravner, frivillige, ppt og politi gjør.

Og jeg setter så enormt pris på støtten jeg føler fra mine medmødre som kjemper sammen med meg. Som hjelper, støtter og forstår og tåler å høre det jeg forteller uten å fordømme.

Til alle dere foreldre som har barn som oppfører seg eksemplarisk, nyt det. Det er bare et år siden jeg var i dine sko.

Åsane Tidende kjenner identiteten til artikkel-forfatteren.