Herold

Mitt land er Tadsjikistan. Harde og brutale fjell, endeløse hager med saftige aprikoser.

Nordlig regnbue vignett

Jeg heter Ehsonbek Rustamov og jeg kommer fra Tadsjikistan. Jeg snakker tadsjikisk, kasakhisk, usbekisk, russisk og kirgisisk. Jeg har lett etter frihet og rettferdighet hele livet, og jeg fant den i Ukraina. Men 24. februar 2022, da Russland angrep Ukraina, mistet jeg den igjen. Jeg er 35 år gammel, jeg kommer fra vakre Tadsjikistan. Jeg er en etterkommer av det frie iranske folket. Jeg er sønn av grenseløse harde fjell. Blodet til ekte frie menn renner i meg. Jeg er for åpen og tillitsfull. Men noen ganger blir jeg irritert, jeg tåler ikke urettferdighet. Min vennlighet blir ofte forvekslet med svakhet. Mine sterke sider er stahet og selvtillit. Tror på den eneste Allah og hans makt. Jeg tror på Allah, håper på hans nåde og kjærlighet.

Det overrasker meg hvor vennlige og smilende folk er i Norge

Jeg gir aldri opp og leter alltid etter måter å nå mine mål. Jeg respekterer og elsker mine foreldre og mine nærmeste. Når som helst på dagen eller natten er jeg klar til å hjelpe. Jeg liker veldig godt maskineri, biler, traktorer og lastebiler. Dette er min svakhet og dette er min styrke. Hjulene er bena mine, og motoren er hjertet mitt. Jeg kan snakke om biler i timevis. Jeg blir lykkelig når jeg vet at min mor, søster, kone og barn lykkelige. Og for å være grunnen til deres smil og stolthet. Det eneste som er vanskelig for meg i Norge er språket. Men dette er ikke et så stort «ikke bra». Nå bor vi i Norge. Det overrasker meg hvor vennlige og smilende folk er i Norge. De er klare til å hjelpe uten å forvente noe tilbake.

Mitt land er Tadsjikistan. Harde og brutale fjell, endeløse hager med saftige aprikoser

Jeg har stolt at jeg har gjort noe viktig ting i livet mitt. Jeg kjøpte 2 hus. Laget et bryllup for søsteren min. Jeg ble en profesjonell operatør «gravelaster». Jeg kjøpte en traktor og en bil til faren min. Slektningene mine er stolte av meg. Men det finnes mye som jeg har ikke gjort ennå – Jeg har ikke kjøpt min egen Tesla ennå. Jeg har ikke bygget ennå dyrebeskyttelse. Jeg har ikke vært i Kina. Jeg har ikke vært i datterens bryllup ennå. (Jeg har ennå ikke gitt mine døtre i ekteskap ...) Jeg har ikke lært meg norsk enda. Mitt land er Tadsjikistan. Harde og brutale fjell, endeløse hager med saftige aprikoser. De beste druene, meloner og vannmeloner i verden. Fargerike basarer hvor du kan prøve den ekte og deiligste pilaffen i verden. Tadsjikistan – der kan du kjøpe alt fra fyrstikker til fly. Og også vann, fjellvann er det deiligste, selv honning kan ikke måle seg med en slurk viltvann fra en fjellkilde.

I dag bor vi på en liten by- Levanger en komfort, fred og frykt

Mitt land er fødestedet til store filosofer og leger. Landet mitt er nå min smerte, det blir sugd ut av livet av diktatorer som hater folket deres. Nå vil jeg at Elon Musk skal kjøpe en flash-stasjon som kan settes inn i hjernen min og jeg vil umiddelbart kunne snakke norsk. Jeg vil ha et koselig hjem, med peis og glasstak slik at kona kan nyte regnet. Huset – som skal ligge et sted midt i skogen. Jeg vil ha en fin stor bil som hele min store familie får plass i og jeg vil ha en stabil jobb i Norge. Jeg drømmer å reise til Kina, jeg vet ikke hvorfor. Livet til kineserne er som en annen verden, en unordisk sivilisasjon. I dag bor vi på en lutte by- Levanger en komfort, fred og frykt. Da kom vi til Levanger den første tanken var «Så liten by – tenkte jeg. «Og hvor kan jeg finne jobb her?».

Hvis jeg får fritid her i Levanger, liker jeg å tulle med kona mi.

Det jeg liker best med dette landet, er menneskene! Noen ganger er det synd at jeg var en rastløs bølle i barndommen, og under studiene foretrakk jeg ofte å rømme ut i hagen, angivelig for å «gjete kyr». Det er synd at jeg ikke hadde nok tid til å studere ordentlig, for jeg er den eldste sønnen, det eldste barnebarnet og den eldste broren. Fordi jeg ikke studerte nok, kan jeg nå ikke snakke like godt med disse vakre menneskene. Når jeg har fritid her i Levanger, tuller jeg med kona mi og ser militærfilmer. Jeg sykler også med mine barn gjennom de vakre, fantastiske stedene i Levanger. Jeg håper de ser på meg som en god og ansvarlig spesialist, en person som kjenner og elsker arbeidet sitt. Jeg ønsker å vise hvor takknemlig jeg er for alt Norge og dets folk har gjort for meg.