Herold

*Man kan godt *si at man trekker litt på smilebåndet og tenker sitt, når man leser om kirkens planlagte ervervelse av kommunens gamle gravemaskin.

Eierskapet av gravemaskinen skal altså flyttes fra kommunen til kirken. Kommunen bevilger derfor penger til kirken, slik at kirken får råd til dette – altså å gi pengene tilbake til kommunen – for så å få kommunens gamle gravemaskin.

*Komplisert *nok, om det bare var så enkelt!

Noen har kommet på at gravemaskinen faktisk er taksert til 70 tusen mer enn salgssummen på 200 tusen – altså pengene som kirken skal få av kommunen for deretter å gi tilbake til kommunen.

Javel, kan man jo tenke; Om vi skal henge oss opp i dette, la oss i så fall øke bevilgningen til 270 tusen fra kommunen til kirken slik at kommunen kan få 270 tusen tilbake av kirken – og at deretter kirken endelig eier gravemaskinen.

*Men nei! *Noen har også kommet på at Brussel bør få et ord med i laget. EU er nemlig ganske bestemt på at vi må gjøre som de sier, og istedenfor å justere tallene som skal flyttes frem og tilbake, mener noen at utgangspunktet – nemlig 70 tusen under takst – kan være konkurransevridende. Ble EU-medlemskap nedstemt i ’94, sier du? Joda, men vi har denne EØS-avtalen, vet du. Den som sier at vi uansett må gjøre som EU sier.

Så vi drar dermed saken opp på nytt, frem og tilbake, inn og ut av møterom, høres av utvalg, drøftes av partier, veies av kommunedirektør og analyseres av jurister.

Dette er ikke økonomi. Dette er ikke politikk. Dette er byråkratisk performancekunst - og man blir stående som fjetret tilskuer til et forvaltningsteater så absurd at det er vanskelig å ta det på alvor.