Herold

Stadig oftere lurer jeg på hva som går av folk.

Vi har vel alle på et eller annet tidspunkt kjent at det har kokt litt over når vi leser poster eller meninger på Facebook. Mange har også havnet i opphetede diskusjoner med tastaturet som argumentasjonsvåpen.

Terskelen for å mene er blitt mye lavere i vår moderne verden med kjapp tilgang til å publisere meninger på sosiale medier.

Det er fint med debatt. Det tar vare på demokratiet vårt, men jeg opplever også at vi har trådd over terskelen med begge beina full av gjørme og søler til meningsdekomkratiet vårt på en måte som slår tilbake på oss.

For hvem skal orke å ta de offentlige posisjonene hvis det er bare dritt å få tilbake når du tar et kontroversielt valg?

Hvem av dagens ungdommer gidder å være politiker om 10 år hvis denne trenden fortsetter? Hvem vil fortelle lokalavisa om noe de har opplevd som har påvirket hverdagen deres, hvis det blir overflod av sure oppstøt i kommentarfeltet fra folk som bare bruker det som tidsfordriv å få ut frustrasjonen sin?

Flere tar grep

Jeg er ikke den første redaktøren som snakker høyt om dette. I Fredriksstad Blad har de gjort en dugnad for å bedre debattklimaet i kommentarfeltet til avisa på Facebook.

For en måned siden slo også Østlendingen-redaktør Tom Haakenstad alarm etter en befriende motreaksjon fra en leser. Er Østlendingen på Facebook ei søppelbøtte, spurte Haakenstad i en kommentar.

Nå er det min tur.

Konsekvensen i første omgang er at i 2026 blir HA mer restriktive på hvilke saker som skal være åpne for kommentarer. Vi ser at folk rett og slett ikke klarer å oppføre seg, så da starter vi der.

Og så håper jeg vi alle kan bidra til å heve debatten til et nivå hvor man diskuterer sak og ikke person. Og har du bare en tanke om at personen det er snakk om er en «idiot», så er det greit, men du kan la være å skrive det på vår Facebook-tråd. Skriv heller der at du er uenig med personen og begrunn det saklig.

Det er jo ikke verre enn det.

Tippet over med Breen

Jeg har sett det i flere av sakene våre på Facebook over tid. Vi har ikke har vært flinke nok til å moderere og velge ut sakene som ikke skal være åpne for kommentarer. Sånn skal vi ta vår del av skylda, men det er på tide at alle tar dette inn over seg. Vi ønsker jo ikke bidra til et hardere og mer polarisert samfunn, selv om vi ønsker debatt.

Da Thomas Breen avslørte til HA før jul at han ikke tar gjenvalg, tok det av i kommentarfeltet vårt på Facebook. Da var det mange som nikket, noen som sukket, noen frydet seg og noen flere som virkelig slo seg løs med tastaturet sitt.

I løpet av få timer ble en politisk nyhet til et digitalt fakkeltog av små stikk, sarkasme og domsavsigelser. Ikke nødvendigvis én og én kommentar som alene er «ulovlig» eller presseetisk rødblink, men summen ble likevel massive og kollektiv drittslenging.

Det begynner ofte med et skuldertrekk og en «vittighet»:

«Det var nå i Guds lykke». «God nyhet før jul». «Fylkeskommunen er tidlig ute med årets julegaver».

Så glir det over i det som er ment å være moralsk dom:

«Hadde du eid skam i livet hadde du gått på dagen!» Eller den mer innpakkede varianten: «Når selvinnsikten uteblir og uteblir og …». Midt i det hele ligger de korte spydighetene som nesten alltid får mest respons: «Burde kanskje heller sparkes?» «Får en grei fallskjerm da.» «Oppdrag utført. Men hvem var oppdragsgiver?»

Og før du vet ordet av det, handler det ikke lenger om skolestruktur, økonomi, ansvar eller politiske valg – men om personen. Om motiver. Om karakter. Om «han».

La oss ta det først. Det er all grunn til å diskutere det Thomas Breen forfektet. Skolesaken har opprørt store lokalsamfunn, og lønnslån/forskudd-saken satte ham på nytt i søkelyset. Politikk handler om makt, og makt må tåle motmakt.

Det er ikke Breen som skal vernes mot kritikk. Det er ikke det jeg mener.

Applaus i form av likes

Det er noe annet som må vernes. Nemlig debatten. Og mennesket i politikeren.

For i det øyeblikket vi godtar at «politiker» betyr «fritt vilt», lærer vi opp både oss selv og ungene våre i at offentligheten er et sted der du får poeng for å være spydigst – ikke klokest. Det er en fattigdomserklæring for en region som ellers er full av folk som faktisk kan og vil mye.

Dette er mekanikken i mange Facebook-tråder. Når én skriver noe surt, får den applaus i form av likes. Neste tar den litt lenger. Så litt til. Og så er det plutselig et kor som roper «skam!», mens det egentlig var et helt konkret spørsmål som burde vært diskutert: Hva var premissene? Hva var alternativene? Hva ble konsekvensene? Hvem tok ansvaret – og hvorfor?

Algoritmene våre belønner det som vekker reaksjoner. Ikke det som er nyansert. Ikke det som er godt begrunnet. Og når du samtidig kan sitte hjemme, usett, i pysj, med kaffekoppen i hånda og en hel liten heia-gjeng i kommentarfeltet, blir terskelen lavere for å skrive hardere enn du egentlig mener.

Vi blir mer ufine på nett enn i virkeligheten, nettopp fordi avstanden gjør noe med oss. Tempoet gjør noe med oss. Publikumet gjør noe med oss. Vi skriver ting vi aldri ville sagt høyt i et møterom.

Konsekvensen er ikke bare at debatten blir stygg. Den blir dårlig. Og den blir skjev. Og til slutt hvem orker å delta når tonen er slik? Hvem stiller seg frivillig i en kø for å bli kalt dum, korrupt og skammelig uten at kritikken engang tar bryet med å begrunne?

Noen vil si: «Tåler du ikke dette, bør du ikke være politiker.»

Jeg mener det er motsatt. Hvis vi normaliserer personslakt, ender vi med at de som tåler mest drit får mest plass. Ikke de som har best ideer. Ikke de som har størst omsorg for fellesskapet. Og da får vi et lokaldemokrati som rekrutterer feil type utholdenhet.

Rammer oss alle

Dette er ikke bare et politikerproblem. Det rammer kommuneansatte, skolefolk, helsepersonell, barnevern, frivillige – alle som står i front for beslutninger som noen blir sinte for. Og det rammer oss som lesere også. Når kommentarfeltet råtner, smitter det over på tilliten. På lysten til å abonnere. På opplevelsen av at det finnes en felles virkelighet å diskutere ut fra.

Det er lett å rope «ytringsfrihet!» når noen ber oss skjerpe oss. Men ytringsfrihet er ikke det samme som ytringsplikt. Ytringsfrihet er en bærebjelke i demokratiet – nettopp derfor må vi bruke den som verktøy, ikke som slagvåpen.

Her har også vi i mediene et ansvar. Når vi publiserer saker i sosiale medier, inviterer vi til samtale. Da må vi ta vertskapet på alvor.

I etterkant av Breen-saken valgte jeg å fjerne Facebook-posten. Det er selvsagt et paradoks. Vi ønsker debatt, men ender med å stenge døra fordi rommet blir ulevelig. Det er ikke en løsning. Det er en nødbrems.

Målet må være noe annet. En frisk og sunn debatt. Der folk kan være rasende på skolenedleggelser, uenig om prioriteringer, kritiske til håndteringen av et lønnslån og nådeløse i spørsmål om politisk ansvar. Men der de gjør det med fakta, med argumenter og med en tone som tåler dagslys. Og der de faktisk har lest saken før de dømmer, deler og feller dom.

Vil du ha endring? Skriv leserbrev, møt opp på møter, bruk stemmeseddelen og bruk kommentarfeltet til mer enn å kaste en verbal søppelpose.

Så hva med et godt nyttårsforsett for kommentarfeltet?

2026 kan bli året vi tar kommentarfeltet tilbake – ikke ved å gjøre det tannløst, men ved å gjøre det voksent. For når alt som står igjen er hån, får vi ikke mer demokrati. Vi får bare mer støy.

Og støy er ikke debatt.

Støy er bare støy.