Herold

Atter en gang er det grunn til å påminne om at det aldri startet med Hamas sitt terrorangrep 7. oktober 2023. Det startet lenge før. At Hamas har begått terror, grove menneskerettighetsbrudd og overgrep på sivile, rettferdiggjør på ingen som helst måte Israels massive krigsforbrytelser og folkemord.

Den sionistiske undertrykkelsen av generasjoner av palestinere siden den første voldelige fordrivelsen i 1948 og til den nåværende brutaliteten av et fullbrakt folkemord i Gaza, er ikke tilfeldig. Den tragiske ironien er at sionistene understreker Israels «rett til å eksistere» samtidig som Israel har vært travelt opptatt med å utslette et annet folk, palestinerne sin eksistens.

Det er ikke noe tvil om at intensjonen til Israel og Netanyahu-regjeringen hele tiden har vært å gjøre forholdene så ulevelige som overhodet mulig for de overlevende palestinerne i Gaza. Om ikke palestinerne dør av bomber, sult eller av sykdommer, så vil de blitt tvunget på flukt igjen og igjen for å overleve.

Alt i Gaza er systematisk bombet og ødelagt av den israelske terrorhæren som i den sionistiske propagandaen fremstilles som «den mest moralske hæren i verden». Det er ingen infrastruktur igjen i Gaza. Det er fravær av offentlige sikkerhetsstandarder, helsesystemet ligger brakk siden sykehusene er bombet sønder og sammen og helsepersonell i stort antall er drept, det mangler dreneringssystem for rent vann, det er kloakkområder uten sanitære forhold, det er mangelfulle og kaotiske tilkoblinger for elektrisitet og strøm. Befolkningstettheten på et bittelite område gir i tillegg grunnlag for spredning av sykdommer og epidemier. Helserisikoen øker for hver dag som går.

Det skjer samtidig en utarming av det palestinske eksistensgrunnlaget med hensyn til matproduksjon. Israels systematiske ødeleggelse av palestinsk jordbruksland i både Gaza og på Vestbredden, kan ikke forstå som annet enn en bevisst strategi for etnisk rensing. Ved å ødelegge livsgrunnlaget og levebrødet, ødelegges mulighetene for palestinere til å overleve som et folk og en nasjon.

Folkemord og etnisk rensing er vanlig for nybyggerkolonialisme. Slik det er med Israel og de sionistiske nybyggerkolonistenes etniske rensing og fordrivelse av palestinerne, slik var det også med utryddelsen og fordrivelsen av de innfødte, indianerne som de kom til å bli kalt, da de europeiske kolonistene og nybyggerne i sin tid erobret «det lovede landet» i Amerika, USA.

De høyreekstreme sionistenes plan i Netanyahu-regjeringen om kraftig utvidelse av Israels territorium med erobring store landområder i Midtøsten, er slettes ingen ny ide. Dette lå i kortene allerede med etableringen av den sionistiske staten i 1948, men også lenge før.

Sionismens grunnlegger Theodor Herzl (1860-1904) så for seg et Israel som omfattet mesteparten av det moderne Israel og inkluderte Judea, Samaria og Sinai-ørkenen og i tillegg strakte seg til nordlige libanesiske byer som Sidon, Tyrus og byer på Golanhøydene som Quneitra. Med andre ord et Stor-Israel. I essayet «Der Judenstaat» fra 1896, ga Herzl en oversikt over hvordan staten Israel i Palestina måtte ta form. Han beskrev trinnene i detalj. På de 34 sidene nevnte han ikke ordet «palestinsk» en eneste gang. Hvis ikke ordet fantes i tankene hans, er det mulig at mennesker som bodde i datidens Palestina var «usynlige» for ham.

I 1948 forsikret den første israelske statsministeren, den polskfødte David Ben-Gurion (1886-1973), sine sionistiske medborgere om at de fordrevne palestinerne aldri ville komme tilbake til hjemmene sine som var regelrett konfiskert og stjålet av nybyggerkolonialister, sionistiske terrorister. For Ben-Gurion handlet etableringen av Israel og utviklingen etterpå om å «skape en dynamisk stat orientert mot ekspansjon», det vil si utvidelse av sitt territorium. Slik var den aggressive og militante sionismen allerede i utgangspunktet et premiss for Israels mildt sagt anstrengte forhold til palestinerne og de øvrige nasjonene i Midtøsten-regionen.

Ben-Gurion understreket at Israel burde forberede seg pågå offensivt til verks. Det uttalte målet var å knuse Libanon, det daværende Trans-Jordan og Syria (Bar-Zohar, M. «Ben-Gurion: a biography» Delacorte New York 1978). Ifølge Ben-Gurion var det svake punktet Libanon med et muslimsk regime som han mente var lett å undergrave og destabilisere. Formålet for Ben-Gurion, som den første statsministeren i Israel, var å bidra til å etablere et marionettregime i Libanon for å fremme Israels interesser om hegemoni og kontroll, nøytralisere den den arabiske legionen, eliminere Trans-Jordan og tvinge Syria i kne.

Historikeren Simha Flapan (1911-1987) tilhørte på 1980-tallet de såkalte Nye israelske historikerne som kritisk vurderte den Israelske statsdannelsen. I Flapan sin framstilling var Ben-Gurion en uforsonlig og kynisk leder som ikke ville inngå kompromisser med palestinerne, men utelukkende var interessert i israelsk territoriell ekspansjon og erobring av nye landområder. Flapan kritiserte grundig den sionistiske myten om at Israel var truet av massive militære trusler fra arabiske naboland og myten og løgnen om at palestinerne «frivillig forlot hjemmene sine».

Ben-Gurion satte standarden og siden har territorielle grenser for sionistene alltid vært gjenstand for manipulering og noe som kunne utvides til deres fordel. Ifølge Ben-Gurion var det ikke noe som var en «endelig ordning» med hensyn til territorielle grenser og overholdelse av internasjonale avtaler. Denne manipulerende holdning til omverdenen framkommer tydelig i de såkalte krigsdagbøkene som var de-klassifiserte dokumenter, referater og nedtegnelser fra hemmelige møter som Ben-Gurion selv ledet eller var en sentral del av (Flapan, S. «Birth of Israel. Myths and Realities» Pantheon 1987).

I krigsdagbøkene skriver Ben-Gurion blant annet at «vi (sionistene) er aggressorene. De (palestinerne) forsvarer seg ... Landet er deres, fordi de bor i det, mens vi ønsker å komme hit og bosette oss, og etter deres syn ønsker vi å ta landet deres fra dem». Ben-Gurion var slik innforstått med at dette dreide seg om klassisk kolonialisme og erobring på bekostning av de innfødte og opprinnelige innbyggerne, palestinerne.

Slik jeg ser det er det en rød tråd og kontinuitet fra den første regjeringsdannelsen i Israel med Ben-Gurion som landets første statsminister til den nåværende Netanyahu-regjeringen. Sionismen er bare blitt enda mer ytterliggående, ekstrem, rasistisk og voldelig, men intensjonen er likefullt den samme som den alltid har vært. Sionistene som reduserer de opprinnelige innbyggerne, palestinerne, til en mindreverdig kategori av uønskede, har aldri vært klarere i sine kolonialistiske ambisjoner for en rendyrket jødisk stat.