Herold

I Avisa Nordland (31. 12) ser vi frontene steile. Rød Ungdom varsler demonstrasjon 10. januar mot det nye luftoperasjonssenteret til Nato, av frykt for at Bodø blir et «bombemål». Ordfører Odd Emil Ingebrigtsen svarer med at militært nærvær er det som gir oss sikkerhet, og ber ungdommen heller demonstrere mot Russland.

Som bodøværing som studerer terrorisme og internasjonal sikkerhet ved University of St Andrews, ser jeg denne debatten med stor interesse. Det er lett å ende opp i en polarisert krangel mellom pasifisme og militarisme, men når ungdommen i byen varsler demonstrasjoner i frykt for et «svik», må vi tørre å snakke om hva trygghet faktisk er i 2026.

Sikkerhet er mer enn jagerfly

Trygghet er udelelig. Det hjelper lite med verdens mest avanserte luftoperasjonssenter dersom befolkningen på innsiden føler seg utrygge, splittet eller oversett.

Rød Ungdom har rett i at store militære etableringer endrer en bys risikoprofil. Men ordføreren har også rett i at vi lever i en tid der kollektivt forsvar er fundamentet for vår nasjonale overlevelse. Det gapet som oppstår mellom disse to synspunktene, er der den virkelige risikoen ligger.

Sikkerhet handler nemlig om psykologisk beredskap. Når unge mennesker i Bodø føler behov for å gå ut i gatene fordi de opplever byen sin som et mål, forteller det oss at den menneskelige delen av totalforsvaret vårt trenger mer enn bare korte svar fra ordførerkontoret.

Den usynlige sårbarheten

Den største trusselen mot Bodø i 2026 er ikke nødvendigvis et fysisk angrep, men erosjonen av tillit og fellesskap. Hvis vi diskuterer sikkerhet utelukkende som logistikk, baser og kraftforbruk, glemmer vi menneskene som skal bo her.

Beredskap handler om motstandskraft – det som i fagmiljøet kaller resilience. Den viktigste beredskapen vi har i Bodø, er ikke radaren på fjellet, men følelsen av at vi står sammen, at vi er informerte, og at vi har verdighet i møte med et tøffere trusselbilde.

Veien videre for Bodø

Vi må slutte å snakke om sikkerhet som noe som bare skjer bak inngjerdede baser. Ordføreren bør anerkjenne bekymringen for at byen endres, fremfor å bare be demonstranter flytte seg til den russiske ambassaden. Samtidig må de som demonstrerer forstå at i en urolig verden, er nøytralitet sjelden en garanti for trygghet.

Når Rød Ungdom mobiliserer til kamp, er det et tegn på at vi må ta den demokratiske samtalen om sikkerhet på alvor.

Trygghet starter med at vi stoler på hverandre, og at vi har et samfunn der ingen føler seg som gisler i sitt eget nabolag. Det er den billigste og beste forsvarspolitikken Bodø kan ha i det nye året.