Herold

De er overraskende like i lynne, fremtoning og utdanning. Men den norske statsministeren kan ikke matche den finske presidenten på ambisjoner.

Finland tar mål av seg til å bli en sikkerhetspolitisk og diplomatisk stormakt i Europa. Det kunne vi høre i talen til president Alexander Stubb på nyttårsaften.

Det er ambisjoner man ikke skal kimse av. Finnene har en tendens til å gjennomføre sine prosjekter. MAJA SOJTARIC bio

Støres nyttårstale, derimot, var helt blottet for internasjonale ambisjoner. Det var i all hovedsak en indremedisinsk behandling av en lettere engstelig pasient: Nordmannen.

Den norske velgeren liker det nemlig ikke når Jonas Gahr Støre tenker sine utenrikspolitiske tanker høyt. Hver gang han har forsøkt seg på det, har han blitt straffet. Av velgerne. Eller av den fløyen av Ap som misliker hans høye formue og franske utdanning (Stubb har tilnærmet lik utdanning, for øvrig).

Eller av politiske populister på både høyre, sentrums og venstresiden i politikken som speiler den enn så lenge vanlige oppfatningen i Norge, om at vi klarer oss helt fint alene.

Det er en isolasjonistisk tanke som har slått usedvanlig sterkt siden pandemien. På godt og på ondt.

Stubb representerer et konservativt parti i Finland. Støre et sosialdemokratisk arbeiderparti i Norge. I fremtoning, lynne, og interesse for internasjonale spørsmål er disse to statsledere overraskende like.

De representerer to nordiske land som ligner på mange måter. Landene har lignende befolkningstall og geografi. De har grense til Russland.

Derfor er det interessant å sammenligne nyttårstalene til disse to. I tillegg, og som en kuriositet, merker jeg meg at en del nordmenn som misliker Støres akademiske strenghet, liker Stubbs.

Støres nyttårstale bar preg av en sterk symbolikk knyttet til styrkingen av det norske fellesskapet gjennom gjenreisningen av maktens fysiske bygg.

Ved å holde talen fra den gjenoppbygde Høyblokka i regjeringskvartalet (som kosta skjorta!) markerte han en symbolsk retur til hjertet av norsk demokrati etter 22. juli.

Talen var i all hovedsak innadvendt. Ved å stå i sentrum av det som ble rammet 22. juli, koblet Støre sammen fortidens trusler som kom innenfra, med dagens trusler som kommer utenfra.

Han fokuserte på å betrygge oss gjennom samhold og historie. Han snakker til "vi"-et som en nasjon som har reist seg fra et angrep på demokratiet før, og som kommer til å klare det igjen hvis nødvendig.

Hvordan: det var de statlige institusjonene som i stort skulle skape trygghet for folket.

Mens Støre leverte varm fellesskapssuppe til engstelige nordmenn, serverte Alexander Stubb iskald realisme til det råtøffe finske folket.

Det er åpenbart en forventning om en myk statsminister i Norge. Mens man i Finland tåler en støyt også fra øverste ledelse.

Stubb var nemlig bemerkelsesverdig direkte om den pågående krigen i Ukraina. Han uttalte at vi nå er "nærmere fred enn noen gang tidligere", men kom også med en ubehagelig spådom: At en kommende fredsavtale i Ukraina kanskje ikke vil være rettferdig fra Finlands perspektiv.

Stubb kombinerte sin kjølige realisme med en oppfordring til medmenneskelighet, omsorg, og rå ambisjoner. Han løftet også frem Finlands rolle som en betydelig internasjonal aktør til tross for landets størrelse.

Der Støre fokuserte på det nasjonale samholdet og demokratiske symboler, fungerte Stubb mer som den nordiske pragmatikeren. Han forberedte folket på vanskelige internasjonale kompromisser, samtidig som han manet til økonomisk offensiv og personlig ansvar.

Støre var opptatt av å trygge befolkningen gjennom fortellinger om felleskap og historie. Stubb rustet befolkningen med realisme og ambisjon.

Den finske borgeren må tåle ubehagelige sannheter, ta internasjonal posisjon og prestere økonomisk for å bevare sin frihet.

I motsetning til Støres fokus på trygghet gjennom institusjoner, løftet Stubb frem vekst som en nasjonal plikt. Han argumenterte for at Finlands sikkerhet er direkte knyttet til landets evne til innovasjon.

Fra et norsk ståsted er det litt merkelig at sosialdemokraten Støre snakker mye om å bevare det bestående. Mens den konservative Stubb snakket fryktelig mye om nytenkning, og internasjonale forpliktelser for sitt land.

Men det er egennytte i internasjonale forpliktelser også - noe som Stubb klarte å formidle til sitt publikum.

Det publikumet tror ikke Støre at han har hjemme. Så han står i et bygg som det kostet 50 milliarder olje- og skattekroner å gjenreise, og forteller oss at staten skal fikse den tryggheten vi trenger.