Herold

Det frivillige brannvesenet er ryggraden i tysk brann- og redningstjeneste. De finnes i nesten alle byer og landsbyer og utgjør utrolige 95% av alt brannvesen i landet.

Dette er vanlige folk som har meldt seg frivillig til både brannslokking, teknisk redning, flomberedskap og akuttinnsats, og styrken spenner fra tryllekunstnere til regnskapsførere. Når alarmen går hos 112 sentralen i Venusberg, sender den lokale brannstasjonen ut beskjed til de frivillige på vakt via personsøker eller app. Dersom det er virkelig alvorlig, sveiver de opp luftvernsirenen.

Vaktmannskapene kjører da rett til stasjonen for å møte resten av laget, hele prosessen fra alarmen går, til første brannkjøretøy ruller ut, er under 10 minutter. Tysk disiplin og handlekraft på sitt beste.

En dag rett etter jul må de rykke ut til byens eneste kinarestaurant, der innehaveren er utsatt for speilholke på fortauet. Brannmannskapene forsøker vennlig å formidle at dette strengt tatt ikke ligger under det frivillige brannkorpsets ansvarsdomene, men mannen snakker verken tysk eller engelsk. Dermed tar man strøjobben med et smil, mot gratis vårruller til hele hurven.

Noen måneder etter må Venusberg’s frivillige brannkorps rykke ut igjen. Denne gangen er det en skarp hendelse på det lokale sykehjemmet som krever snarlig aksjon. En av hjemmets beboere, en herre på 99, har satt fast pungstellet i dusjstolen og kommer ikke løs. Han er lite samarbeidsvillig og må distraheres med kake og honninglikør for at brannmannskapene skal klare å lirke den gamle skinnskreppa løs fra setemekanismen.

Så en varm junidag går alarmen igjen. En turgåer han hørt rop om hjelp fra elva Wilisch og har fått øye på to unge studiner i kano. De er begge i bikini, og har satt fra land uten redningsvest og padleårer. Vaktmannskapene er ikke vanskelige å be. Under fem minutter etter at alarmen gikk, er Manfred, Peter, Klaus og Werner på to hjul i svingene nedover mot elveleiet i korpsets spesialkjøretøy for innsats i elv- og flomområder. De skrenser inn ved bredden der de pumper opp Schlauchboot’en på et blunk. Gummibåten blir satt på vannet og startet opp (etter en meningsutveksling om hvem som egner seg best til å håndtere sårbare unge kvinner med lite tøy), og Manfred og Werner legger fra land med blikket stivt festet på målene.

Studinene er røde i kinnene av sol og Henkell Fruchtsecco og er svært medgjørlige når det gjelder å følge ordrene fra redningsmannskapene. Jentene kommer seg i gummibåten der Werner legger tepper og armer rundt dem og jentene er overstrømmende takknemlige for at en stor og sterk mann har kommet dem til unnsetning i nødens stund.

Snart er Werner også rød i kinnene og Mannfred er plutselig lei av kjøre båt og synes det er på tide å bytte. Utpå høsten mottar sentralen et oppkall fra psykiatrisk avdeling om et fiendtlig innstilt ekorn som er «helt svart i øynene». Den nøtte-elskende gnageren har ifølge den kvinnelige innringeren tatt seg inn gjennom et åpent vindu og gått til angrep på hennes høyre hånd. Med tanke på hvor kvinnen ringer fra, vurderer man straks muligheten for at det her er tale om en mulig psykose med vrangforestillinger og forfølgelsesvanvidd. Men idet vakthavende på brannsentralen etterspør ytterligere detaljer om hendelsesforløpet, høres et nytt basketak med redselshyl og snatrende pipelyder i andre enden. Vaktmannskapene rykker nå straks ut, og scenariet som utspiller seg på rom 12A er som tatt fra en skrekkfilm.

En blek og mager kvinne i morgenkåpe og tøfler hopper hylende rundt på gulvet med et ekorn dinglende fra hånden. Nøtteliten har bitt seg godt fast, og det er blodflekker både på vegger og gulv. Dagens vakt-team Elfride og Stefan (som til daglig arbeider som henholdsvis scenetekniker og audiolog; en som tilpasser høreapparater), har ingen kompetanse og erfaring knyttet til håndtering av offensive smågnagere. De er lenge i villrede, men så kommer Stefan på at han har en pose assorterte nøtter fra Bode Naturkost i bilen. Disse har hans kone prakket på ham for at han skal ha et sunt alternativ til Knoppers sjokoladesnitter, og de har ligget uåpnet i hanskerommet siden i fjor høst. I samme øyeblikk som Stefan returnerer med nøttene, slipper ekornet hånden til den skrekkslagne pasienten og kaster seg grådig over nøtteposen.

Elfride plasserer resolutt ei vaskebøtte over ekornet, og et ukeblad lirkes under for å holde det fanget inntil det kan slippes fri ute i skogen. Forklaringen på angrepet viser seg å bunne i at damen på rom 12A hadde matet ekornet med nøtter fra vinduet sitt, men at det akkurat denne dagen ikke var noen nøtter å gi fordi nøtteleveransen til sykehuset var forsinket med et par dager. Damen mottok stivkrampesprøyte og sju sting på stedet og måtte sørgelig nok trappe opp igjen dosene av både sedative og angstdempende medikamenter i en lang periode etter episoden.

I desember mottar sentralen en telefon fra en dame som holder på å bake Stollen (en tung, kaloritett julekake med tørket frukt). Hun har akkurat satt tre kaker i ovnen da hun oppdager at hun har glemt å kjøpe melis. Hun har syklet to kilometer til butikken for å berge kakepynten, men uten å ta kakene ut av ovnen først. I butikken er køene lange før jul og damen innser plutselig at steketiden for årets julekaker står i fare for å bli farlig lang.

Vakthavende på sentralen sender en slukke- og redningsbil til Espenweg 22 -der brannmannskapene Greta og Ulrik blir sluppet inn i oppgangen av en nabo. Døra til bakstekonas leilighet står åpen, så brann-teamet tar seg inn leiligheten der de forventer både røykutvikling og branntilløp i stekeovnen. I stedet finner de tre nokså bleke kaker og en behagelig duft av fersk hvetebakst. De ringer damen for å avklare detaljene rundt den antatte brannfaren, men hun sier at noe slikt har hun da aldri antydet. Hun synes bare det ville være synd å svi årets Stollen!

Så hun har kort og godt ringt sentralen for å få hjelp til å ta ut kakene når de er ferdige. Etter et video-oppkall på Whattsapp med filming gjennom ovnsdøra, konkluderer baker og brannmannskaper i fellesskap med at kakene trenger i hvert fall 15 minutter til. Greta og Ulrik venter tålmodig på både kaker og huseier, og får en rykende fersk melis-dekket Stollen med seg tilbake til stasjonen som takk.

Årets siste utrykning er på nyttårsaften. En familie i Schaaffhausenstraße har stått på balkongen og sett på fyrverkeriet, og familiens to barn har fått hvert sitt stjerneskudd. På balkongen står også gamle tante Irmgard som er på besøk fra Düsseldorf i julen, og hun bærer billig akryl-parykk med lavt smelte- og antennelsespunkt. Barna er lydhøre og veloppdragne, så de har på ingen måte «veivet» rundt med stjerneskuddene slik norske barn gjør. Likevel har en gnist antent garnityren til tante Irmgard, og denne freser og ryker nå kraftig.

Far får vippet parykken av hodet på tante og ut over rekkverket, og den daler ned på bakken der den blir liggende å gløde. En nabo har stått utenfor rekkehuset og sett opptrinnet, og han finner en kjepp som han dæljer parykken med for å slukke ulmebrannen. Dette ser en forbipasserende med hund, som er helt sikker på at mannen er i ferd med å slå i hjel en langhåret katt. Mannen med hunden avvæpner mannen med kjeppen og legger ham i bakken, mens hunden snapper til seg parykken og setter avsted.

Dette er status idet brannmannskapene svinger inn foran husrekka. Ingen ytterligere aksjoner er påkrevet med hensyn til brannen i parykken, mannen med kjeppen og mannen med hunden slapp begge med forskrekkelsen, og tante Irmgard har heldigvis en reiseparykk i bakhånd.

Venusberg’s frivillige brannkorps kunne rapportere om 24 hendelser i året som gikk. Fem lavgrads personskader som krevde behandling, et mulig behandlingstrengende tilfelle av PTSD (damen med ekornet), og et tilfelle av svært vellykket bakverk. Kun ved to tilfeller kunne oppført beredskapspersonell ikke stille i tjeneste på grunn av sykdom (på et helt år!), og da var et av dem forløselse av nyrestein.

Brannkorpset har tatt alle jobber, små som store, på strak arm og løst dem på effektivt vis.

Det er bare å ta av seg hatten.