Herold

Budskapet om Fredrik C. Hildisch sin bortgang den 15. november ble mottatt med vemod.

Bare kort tid forut gratulerte jeg ham med 93-årsdagen den 31. oktober.

Fredrik var en bauta, ikke bare i Røysebygda og Ringeriksområdet, men også langt utenfor regionale og nasjonale grenser. Han var et av de mest kreative mennesker jeg har kjent – en annerledestenkende person full av overraskelser, pågangsmot og stayerevne.

Som assistent og sjef i eksportavdelingen i Radionette Norsk Radiofabrikk i årene 1956-78 reiste Fredrik over store deler av verden og solgte i første rekke Kurér-radioer. Det omfattet 60 nasjoner – blant annet Australia, USA, Venezuela, Japan og land i Midt-Østen og Afrika.

Hans bokprosjekt om Radionette-fabrikken ble påbegynt på 1980-tallet, og det var en gledens stund – og for mange en stor lettelse – da dette arbeidet ble fullført våren 2025.

Fredrik C. Hildisch i bilder

Fredrik overtok Gammelklokkergården på Røyse i 1975, og flyttet dit med familien i 1980. Her startet han opp med bær- og fruktproduksjon, blant annet i samarbeid med Norges Landbrukshøgskole.

En sentral del av virksomheten ble gårdsturisme og engasjement i tilknytning til Prosjekt Ringerikskost. Blant lokale råvarer og menyer var ringerikserten, som i 2004 fikk den første norske opprinnelsesbeskyttelse, takket være Fredriks innsats. Han mottok dessuten flere byggeskikkpriser.

En sak Fredrik brukte en del tid på, var den historieforfalskete pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim. Da den skulle merkes for turister ble den med basis i Riksantikvarens anbefalinger lagt via Røysehalvøya, Ringerike og Hadeland. Med grundige undersøkelser av historiske fakta hevdet Fredrik at denne vandringsleden gikk direkte fra Groruddalen til Hamar, og Riksantikvaren måtte i brev av 22.9.1994 innrømme at det ikke fantes belegg for å legge denne leden over Ringerike.

Grunnen var at Groruddalen var for stygg for den nasjonale pilegrimsledenen. I Groruddalen ble Fredrik hyllet for avsløringen av historieforfalskningen.

I 1990 startet interessegruppen «Miljøet i Bygda Vår», som Fredrik ledet fram til 2014. Den første kampsaken var veiomleggingen på Vik. Senere ble oppgavene konsentret om Ringeriksbanen og veifyllingene i Kroksund.

Jeg var aldri medlem i denne gruppen, men kom på begynnelsen av 1990-tallet med i beskjeftigelsen for å bevare kulturlandskapet og våtmarkssystemet som ville bli ødelagt av dette samferdselsprosjektet. Samarbeidet med Fredrik ble nært og varte i mange år. Vi møtte politikere ulike steder og reiste flere ganger til Stortinget for å overvære saksbehandlinger og snakke med nøkkelpersoner. Under utfluktene hadde vi det utrolig artig sammen i hovedstaden.

Et viktig anliggende i forhold til Tyrifjorden-området var Ramsarkonvensjonen, som ved flere anledninger sendte representanter fra sveitsiske Gland til Ringerike for å besiktige situasjonen. Fredrik og jeg møtte disse under norgesbesøkene. Da Stortinget i 2002 valgte Åsa-traseen, var det ikke minst grunnet den lokale kampen mot en jernbane gjennom våtmarkene.

Innen befolkningen og i lokalavisen ble vi omtalt som Ringeriksbanens Knoll og Tott. For oss var det en hedersbetegnelse.

Fredrik levde et langt og innholdsrikt liv, og han seilte sin skute godt. At han kunne provosere og forarge sine kritikere forsterket hans innsats på forskjellige felter.

Arven Fredrik etterlater seg er stor og levende. Den vil vise hvor betydelig han var i sin tid. Med takknemlighet ser jeg tilbake på våre felles stunder og opplevelser.

Tankene går til Guro og nærmeste pårørende. Signe Fredriks minne.