Herold

Muotka og den samiske makten er for alle praktiske formål mer konfronterende enn innholdet i nyttårstalen.

(Finnmarkdebatten.no): I takt medat de identitetspolitiske konfliktene i nord har vokst seg stadig større, er det knyttet forventninger til Sametingspresidentens nyttårstale.

Det er symboltunge ord, som veier mye tyngre enn tidligere. Hva skal vi si om 2026-versjonen fra Silje Moutka?

Den var positivi sin grunntone; samlende, verdibasert og moralsk tydelig. Den pekte på samisk mangfold i stort, reindriften ble såvidt nevnt.

Muotka fremsto som lavmælt, og med et billedrikt språk. Taleskriverne i Karasjok har gjort en solid jobb. Det var ord som var grundig veid, før de fant veien til en TV-skjerm.

Gunnar Stavrum:Mette Frederiksens tøffe nyttårstale: Ett år i fengsel – så ut av Danmark

Det var ogsåinteressant at sametingspresidenten skapte en kontrast mellom “samer som ikke går til angrep, men som løfter oss frem.”

Med litt godvilje kan man se det som et signal om et ønske om dialog, fremfor konflikt. Og en påminnelse om at meningsmotstandere ikke er fiender, heller ikke blant samene.

Nå skal det bli interessant å se hvordan Muotka vil følge dette opp det neste året i det samiske uenighetsfellesskapet. Det følger jo en forpliktelse med hennes ord.

Særlig når vi vet at Muotka og partiet Norske Samers Riksforbund i praktisk hverdag gjerne søker til rettssalene, til konfrontasjon, og til demonstrasjonene.

I sosiale medierhar NSR hatt profiler som sympatiserer med budskap som “stopp kolonialiseringen”.

Muotka og den samiske makten er for alle praktiske formål mer konfronterende enn innholdet i nyttårstalen.

Skjalg Fjellheim, bio

Og når Muotka ble politisk i talen, handlet det om det store sammenstøtet; en tydelig forventning til myndighetene om oppfølging av Sannhets og forsoningskommisjonens rapport fra 2023.

Her vil Sametinget i 2026 få god hjelp fra en konsekvens av den såkalte forsoningen; Sametinget får i det nye året eget kontor på Stortinget. Ikke rent få kunne ønsket seg en slik kanal for direkte påvirkning.

Der vilstortingsrepresentantene, statsrådene og meningsdannerne i pressen, daglig bli minnet om behovet for mer sannhet, eller helt konkret; hva Stortinget faktisk har vedtatt i en detaljert og omfattende oppfølging av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.

Det er ikkerent lite. Og fordi Stortingets ambisjoner er så enorme, og delvis urealistiske, kan Sametinget møte nesten alt av nasjonal politikk i nord med argumenter om at Norge ikke tar kommisjonens arbeid på alvor.

Skuffende forslag til statsbudsjett: Nå setter vi vår lit til Stortinget

Det var etter et forslag fra SVs Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes at Stortinget i 2017 vedtok å opprette kommisjonen for urett begått mot samer og kvener.

Som det meste annet som skapes i beste mening, spurte få om hva de mulige konsekvensene kunne bli i hverdagen der nord, der folk må leve sammen i et skjørt etnisk fellesskap, langt unna den gode hensikt i Oslo.

Åtte år etterStortingets vedtak, og tre år etter kommisjonens sluttrapport, er det dessverre grunn til å spørre om ikke vondt har blitt til verre.

Spørsmålet er om rapporten og hovedfortellingen rundt den, har bidratt til mindre forsoning, og til enda mer konflikt, særlig rundt bruk av arealer, fornybar energi og naturressurser.

Hvordan Ap-regjeringens kraftløft for Finnmark skal kunne skje uten at nasjonalstaten utfordrer reindriften tydeligere, er nesten umulig å forestille seg. Gjennom oppfølgingen av sannhetskommisjonen har myndighetene selv skapt en kø av gordiske knuter.

I år etter år har for eksempel byggingen av 420 kv kraftlinje fra Skaidi til Varangerbotn stått i stampe. For bygdene og kommunene i Øst-Finnmark er det et være eller ikke være. Hvordan skal den nå kunne føres frem uten at den gjøres til symbol på at fornorskningen fortsetter?

Nettutviklingen tar for lang tid

Dermed kan mansi at særmerknaden fra kommisjonsmedlem Aslak Syse inneholdt en framsynt advarsel i 2023. Syse pekte på at man ikke skilte mellom villet fornorskning og fornorskning som resultat av andre og helt naturlige samfunnsprosesser, som for eksempel urbanisering. I dag kunne man gjerne føyet til; sikkerhetspolitikk og energiforsyning, uten det siste har man jo ikke et fungerende samfunn.

Rapporten og kommisjonslederen Dagfinn Høybråten valgte en annen metode, han tildelte samene en ensidig offerrolle, og så nesten helt bort fra de store fremskrittene som faktisk er gjort de siste 50 årene for samiske rettigheter.

Med en kritisk befolkningsutvikling trenger den samiske kulturen i Finnmark desperat noe som peker fremover. Perspektivet burde være tilflytting, arbeidsplasser, økonomisk utvikling.

I stedet ser vi stadig nye tegn på at blikket stadig vendes bakover, med fokus på identitet og tradisjonell kultur, med nasjonale myndigheter som et velmenende støttehjul.

For eksempeli siste statsbudsjett. Der ble det bevilget åtte millioner kroner, ved UiT Norges arktiske universitet, til et nasjonalt kompetansesenter som skal dykke enda dypere ned i urett og fornorskning.

Det fremstår ikke som et godt svar: snarere en avsporing, på de dramatiske samfunnsutfordringene dem samiske befolkningen står overfor i nord.

Samene trenger å levere sine bidrag for å sikre bosetting i kjerneområdene i Finnmark - mer enn et statlig senter i Tromsø.

Uansett er det Silje Muotka som har rollen som veiviser i en urolig tid, der samisk identitet er blitt mer raffinert, symbolene for det samiske ikke er like samlende som før, og idealene for et sterkt samisk samfunn må vurderes bredere enn det den politiske samiske makten tradisjonelt har stått for.