Herold

Det samme skjer hver bidige januar: Vi skal bli «den beste versjonen av oss selv».

Vi trer oss inn i trangtsittende lycra og drar i hopetall til nærmeste treningssenter. Nå skal ribba forbrennes og formen toppes. Den største utfordringen noen har, er at det ble vel mange selskaper i jula og stressbalansen på pulskokka avslører at det også ble litt for mange enheter med vin.

Mange er villige til å bruke titusenvis av kroner på trening og «personlig utvikling», men får vi spørsmål om å ta en dugnadsvakt på nyåret er kalenderen plutselig fullere enn parkeringsplassen på Sjusjøen i romjula.

I dette rike oljesmurte landet er vi stort sett vår egen lykkes smed. Det er store økonomiske forskjeller i Gudbrandsdalen, men både blant egne og tilreisende er det mange pengesterke. Fritiden kan folk bruke på å realisere seg selv, fordi vi verken må kjempe en krig eller for livets brød.

Selv om statsminister Jonas Gahr Støre nevner ordet trygghet hele tolv ganger i sin nyttårstale og ordet er den store røde tråden i Regjeringens plan for Norge (2025-29), lever vi ganske så trygge liv.

Likevel er det noe skjørt over dette lykkelandet.

Kanskje er det også derfor statsminister Jonas Gahr Støre nevner frivillighet fire ganger i årets nyttårstale. En indirekte oppfordring til å ta mer kollektivt ansvar. For samfunnet bæres ikke av staten alene.

– Når vi deltar aktivt i nabolaget og lokalsamfunnet – i FAU på skolen, idrettslaget, fagforeningen eller i frivilligheten. Hver gang du gjør ditt lille bidrag, blir tryggheten for oss alle større, sier Støre.

Vi trenger denne påminnelsen. Etter 1945 var fellesskapet ikke et valg; det var en forutsetning for å komme videre. Hele Norge skulle bygges opp igjen etter andre verdenskrig. Distriktene var ikke et «problemområde» som trengte effektivisering – de var selve løsningen. Å bygge opp velferdsstaten var vårt store, kollektive nyttårsforsett, og det ble holdt. Skoler og industri ble reist i de dypeste daler, fordi vi var enige om at vi trengte hverandre.

Så kom 80-tallet. Vi begynte å bytte ut solidaritet med effektivitet. Offentlig sektor skulle styres som en privat bedrift. I takt med at systemene ble «effektivisert», ble ansvaret dyttet over på den enkelte. På 90-tallet begynte realiseringen av oss selv.

I oktober 2024 skjedde det imidlertid noe. Hundrevis av ungdommer og voksne samlet seg utenfor fylkeshuset på Hamar. De protesterte mot nedleggelsen av de videregående skolene i Innlandet.

Det siste året har vi vært vitne til en kollektiv innsats av de sjeldne i Lom og Skjåk. Næringslivet og folket samlet seg da lokalsamfunnet trengte det som mest.

Det er ikke bare Norge som står overfor trusler. Det gjør også distriktene. Stadig sentralisering og aldrende befolkning, gjør at distriktene tvinges til tenke nytt. Lom og Skjåk har fått erfare at samfunn bæres ikke av staten alene.

Derfor kan det være lurt å si ja til den dugnadsvakta i idrettslaget, eller bli besøksvenn for eldre. Ja, som forelder kan alle påminnelsene i apper og på e-post om dugnad både her og der ta pusten fra de fleste, men det er bare å holde ut. Vi trenger å bygge dugnadskondisjon.

For når mange av oss blir eldre, vil det ikke være hender nok som sørger for at vi får den maten og hjelpen vi trenger. Fremtidens eldre må i større grad klare seg selv hjemme. Det kommer til å bli ensomt og strevsomt, dersom framtidens oppegående eldre kun er opptatt av å bygge en sprekere eller bedre utgave enn seg selv.

Årets mest radikale nyttårsforsett er derfor å sette ny rekord i antall dugnadsvakter.