Er det naturlig med flere seksualpartnere?
Plus
Mennesket rangeres i eliteserien for monogami, men slÄs av mange arter.
â Det finnes en eliteserie for monogami, der mennesker ligger godt an, mens det store flertallet av andre pattedyr har en langt mer promiskuĂžs tilnĂŠrming til paring, sier professor i utviklingsantropologi Mark Dyble ved Universitetet i Cambridge.
I en artikkel fra universitetet redegjÞr han for studien sin, der han har brukt en ny tilnÊrming til Ä vurdere om arter er monogame eller ikke. Dyble har sett pÄ andelen helsÞsken og halvsÞsken i mer enn hundre ulike menneskesamfunn og sammenlignet med tilsvarende andeler hos 35 andre pattedyr. Genetikk er hentet fra gravsteder fra sen steinalder og bronsealderen, og fra 94 ulike samfunn i verden nÄ, fra jeger- og sankersamfunn i Tanzania til risbÞnder i Indonesia.
I studien har menneskene en samlet andel pĂ„ 66 prosent helsĂžsken, som betyr at sĂžsken har samme mor og far. Det plasserer oss pĂ„ sjuendeplass av elleve arter som anses som sosialt monogame, arter der langvarige parforhold er normen. Vi havner litt over surikatene, som har 60 prosent helsĂžsken, mens bevere slĂ„r mennesker med andel pĂ„ 73 prosent. Ăverst havner den californiske hjortmusa, som er 100 prosent monogam. NĂ„r den har funnet sin partner og fĂ„tt avkom, bytter den aldri igjen.
Mennesker derimot, har bÄde en hÞy andel parforhold over tid, men ogsÄ mange som bytter partnere av og til, sÄkalt seriemonogami, som kan medfÞre halvsÞsken og stesÞsken.
Monogame, men fleksible
Dyble definerer dermed mennesket som monogamt, men med «en solid mengde fleksibilitet». Vi er for Þvrig langt mer monogame pÄ skalaen enn de fleste andre primater. Fjellgorillaer har en helsÞskenandel pÄ 6 prosent, mens sjimpanser kommer inn pÄ bare 4 prosent.
Rhesusapen, som lever i flokker med hunner og hanner, er nederst pÄ tabellen, der kun 1 prosent av sÞsken har samme mor og far.
Biolog og zoolog Petter BÞckman ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo (UiO) sier til NTB at en monogamigrad pÄ omtrent 2/3 er omtrent det vi forventer av vÄr art.
â Vi er faktisk ganske monogame sammenlignet med vĂ„re slektninger. Vi stĂ„r pĂ„ to bein og har trang fĂždselskanal, sĂ„ babyene vĂ„re er rimelig hjelpelĂžse. De er avhengig av hjelp mer eller mindre dĂžgnet rundt i flere Ă„r. Sjimpanser har det mye enklere.
Da blir det formÄlstjenlig at foreldrene holder sammen i Ärevis, og ikke sÄ uventet at det blir flere helsÞsken.
Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=72723
Mener monogami er normen
Et evig spÞrsmÄl rundt monogami har vÊrt om det er naturlig og meningen at mennesker skal leve med og fÄ avkom med kun én partner. Eller er det bare blitt sÄnn, fordi det er formÄlstjenlig, sÊrlig i samfunnet nÄ?
Selv om det er en grov kategorisering, mener Dyble han har funnet en mer konkret mÄte Ä mÄle monogamimÞnstre pÄ enn mange tidligere metoder.
IfÞlge ham gir hans funn stÞtte til synet om at monogami er det dominerende paringsmÞnsteret for vÄr art. I flere miljÞer er monogami sett pÄ som en sentral faktor i utviklingen av sosiale strukturer over tusenvis av Är, som har gjort at mennesker kan dominere planeten.
Mange typer familier
Samtidig tillot for eksempel 85 prosent av fĂžrindustrielle samfunn ekteskap der en mann var gift med flere kvinner samtidig.
â Det er et enormt, tverrkulturelt mangfold i menneskelige parings- og ekteskapspraksiser, men selv ytterpunktene i spekteret ligger fortsatt over det vi ser hos de fleste ikke-monogame arter, framholder Dyble.
Professor i sosialantropolog Runar DÞving ved Kristiania finner forskningen underholdende og interessant, men pÄpeker at dette er en sammensausing av biologi, antropologi og moral.
â Det menneskelige dyret er ikke biologisk monogamt, men i vestlig historie er idealet monogami i kjernefamilie, sier DĂžving til NTB og pĂ„peker at Dybles monogamiskala er et eksempel pĂ„ dette:
â Han presenterer en skala med hva som er Ăžverst og nederst. Det er Ă„ sette en moralsk norm for hva som er pĂ„ topp, og det er helt absurd.
Indoktrinert til Ä tro pÄ kjernefamilien
DÞving mener vi mÄ skille mellom organisasjonsmessige og moralske systemer for ekteskap og den biologiske eller evolusjonspsykologiske forstÄelsen av reproduksjon.
â Vi er evolusjonsmessig et flokkdyr. Men sĂ„ ligger det kulturelle, sosiale og rettslige regler til grunn for Ă„ regulere samfunnene. Ikke minst er det idealet i kristendommen i dag som gjĂžr at kjernefamilien, med foreldre og deres barn, er normen. Vi er helt indoktrinert til Ă„ tenke at kjernefamilien er eneste rette mĂ„te Ă„ reprodusere seg pĂ„, og kan vĂŠre sĂ„pass fordĂžmmende at vi kalle en type barn for «uekte», sier han.
Sosialantropologen minner om at alltid finnes regler for hva som regnes som slekt og ikke i et samfunn, og i hvilken grad et barn regnes som sĂžsken. Disse har til alle tider variert.
â Kjernefamilien er langt fra den eneste mĂ„ten Ă„ leve pĂ„. Andre familienormer har ogsĂ„ vĂŠrt sett pĂ„ som monogame, men ville ikke kommet hĂžyt pĂ„ skalaen her, nĂ„r det har vĂŠrt snakk om flerkoneri eller storhusholdninger, eller overherredĂžmme med seksuell omgang med friller, treller og slaver som en naturlig del av det hele, sier DĂžving.