Herold

Det er en svakhet ved prosjektet «Ble noen glemt» at det ikke drøfter effekten av partisanenes samlede etterretning.

80 år er gåttsiden fredsåret 1945. I et innlegg spør Arvid Petterson om vi har sett endringer ved det øvrige Norges syn på finnmarkingenes innsats under krigen. Petterson skriver videre at partisanene i Nord-Troms og Finnmark var den gruppen som hadde størst tap av menneskeliv. I likhet med de andre gruppene i Finnmark ble heller ikke partisanene honorert med krigsmedalje for sin innsats, noe Partisanmuseet ikke har forståelse for.

80 år etter 1945

Tyskernes målmed angrepet på Murmansk i 1941 var fordi det var en isfri, strategisk viktig sovjetisk havneby som fungerte som en livline for våpen og forsyninger fra vest via de allierte konvoiene. Det var også et mål å sikre tilgang til nikkelgruvene ved Kolosjoki (i dag Nikel) ved grensen til Norge for å sikre nødvendige metaller til egen krigsindustri. Angrepet var en del av det bredere felttoget mot Sovjetunionen i 1941, Operasjon Barbarossa.

Sentralt for forståelsen er det nordlige perspektivet. Varangerområdet hadde en enorm tysk militær tilstedeværelse gjennom hele okkupasjonen med flere titusenvis av tyske soldater og krigsfanger som ble sendt til området for å bygge festninger, veier og annen infrastruktur. Flere av de europeiske stormaktene hadde sterke strategiske interesser i nord, og i 1942 kalte Hitler Nord-Norge for krigens skjebneområde.

Den 17. juni 1940 ble det fascistiske flagget heist på Kirkenes og tyske soldater ankom Varanger i stort antall. Få ante hva nazistene hadde planer om etter at Narvik-fronten falt. Strømmen av soldater fortsatte. Det ble bygget festningsverk og forlegninger for en stor hær, flyplasser for tunge fly, marinebaser og grovkalibrede artilleri- og luftvernbatterier. Det eksisterende veinett ble utvidet og utbedret.

Alt dette varen direkte trussel mot den sovjetiske grense i den euroarktiske grenseregionen i nord-øst. Det russiske forsvar i regionen hadde ikke styrker nok og var ikke utbygget til å stå imot styrker i den størrelsesorden som tyskerne bygget opp.

I denne virkelighetvar behovet for etterretningsinformasjon for den røde hær stort. Norske frivillige, Partisanene, ble sendt tilbake til Norge for å drive etterretning for den røde hær. Etterretningsinformasjonen som partisanene meldte tilbake ga de allierte, her ved de sovjetiske militære myndigheter, nødvendig oversikt over tyskernes militære kapasiteter i regionen og var avgjørende for at Sovjet maktet å hindre Nazistene å nå sine militære mål.

I prosjektet «Ble noen glemt», hvor det ble satt av 15 millioner kroner for å finne ut om noen av de som deltok i andre verdenskrig var blitt glemt, er også partisanenes innsats blitt vurdert. Vurderingene er gjengitt i storverket «ANDRE VERDENSKRIG I NORD» «Overfall og okkupasjon».

Et mangfoldig bokverk

I boken erhistorien om partisanene tilgodesett med 21 sider mens historien om etterretningsorganisasjonen XU i Nord Norge har fått 31 siders omtale. Fremstillingen av historien om partisanene er interessant og belyser historien fra flere relevante vinklinger. Blant annet er det laget en fremstilling om omfanget av den lokale motstandsbevegelse som er nyttig lesing.

Det vi imidlertidsavner i denne historieframstilingen av en helt spektakulær side ved norsk forsvarshistorie, er en analyse av effekten av partisanenes innsats. I bokens framstilling er det fokusert på antall skipsfartøyer som ble senket som følge av partisanenes etterretning. Tilgjengelige kilder viser imidlertid at partisanenes etterretning fremskaffet store mengder relevant etterretning utover informasjon om tysk skipstrafikk, fra høsten 1940 fram til fredsslutningen.

Det er en svakhetved prosjektet «Ble noen glemt» at det ikke drøfter effekten av partisanenes samlede etterretning.

Det er Partisanmuseets oppdrag å ivareta historien om partisanene i Nord-Troms og Finnmark. Det er vår oppfatning at: «… uten partisanenes innsats ville Murmansk falt i tyskernes hender.»

Vi slutter oss tilArvid Pettersons håp om at Sametinget, fylkeskommunen og Staten bevilger midler til et arbeid for oppbygging av en høyst nødvendig kunnskapsbank om andre verdenskrig i Finnmark. I Partisanmuseet jobber vi hver dag for å fremme historien om partisanene.

Partisanmuseet ermedaljen de aldri fikk.