Herold

Det fremstår som meget bekymringsfullt å foreslå å erstatte faglig kompetanse og menneskelige relasjoner med teknikker og replikker.

Barnehagene i Tromsø sliter med de samme utfordringene som barnehagene rundt hele landet: manglende personale og for lite ressurser.

Jeg som pedagogisk lederi en kommunal barnehage i Tromsø har ikke innsikt i avgjørelsene og prosessene som gjøres høyere oppe og må uttale meg fra mitt ståsted. Det i seg selv sier litt om hvordan de kommunale barnehagene er organisert, da vi som jobber direkte med barna og foreldrene, ofte blir møtt med et noe diffust «det er bestemt» når vi etterspør begrunnelse for noe vi skal gjennomføre. Det er lite rom for å komme med motargumenter eller kritikk til det som «er bestemt». Handlingsrommet vi har består av i hvor stor grad vi velger å benytte oss av oppleggene vi skal gjennom.

Erfaringen jeg selv har fra å jobbe i kommunal barnehage i Tromsø, har likevel vært at metodefriheten står sterkt, og at jeg som utdannet barnehagelærer vises tillit til i jobben jeg gjør. Det er også grunnen til at jeg har valgt å jobbe i kommunal barnehage fremfor private.

Derfor oppleves det som bekymringsfullt når kommunen gjennom prosjektet «Tromsø barnehage i utvikling» nå presser på et opplegg der vi skal forholde oss til et rammeverk som heter TTI (Teaching Through Interactions), som er hentet fra USA. Tromsø kommune har inngått et samarbeid med Læringsmiljøsenteret og Universitetet i Stavanger, som formidler og fronter dette rammeverket og programmet.

Det er ikkelagt opp til å mene noe om hvorvidt dette er noe vi ønsker. At det dreier seg om et pedagogisk program med egen manual, har blitt nedtonet og rett og slett underkommunisert. Fra mitt ståsted som pedagogisk leder fremstår det som uredelig å få dette innført under dekke av kvalitetsutvikling. Det er vanskelig å si hva som er mest alarmerende: om det er gjort med overlegg med et ønske og et håp om at vi ikke reagerer, eller om de som valgte dette opplegget, har gjort det ukritisk uten selv å ha satt seg inn i programmet.

IIda sit 1

Barnehagene beskrives som lærende organisasjoner, og vi jobber kontinuerlig med nettopp kvalitetsutvikling. Dette gjøres gjennom felles refleksjoner og evalueringer, vi velger fokusområder og deltar i prosjekter ut fra det vi som pedagoger vurderer som relevant. Arbeidet ledes både fra mer overordnet nivå i tråd med Kvalitetsutviklingsplan for barnehage og skole og lokalt av fagleder og lederteamet i barnehagen.

Det kan tenkesat å innføre et standardisert program kan oppleves som en måte å sikre kvalitet på uten å måtte få tak i kvalifisert personell i all den tid vi mangler personale. Samtidig er det for det første falsk kontroll som ser fint ut på papiret uten å ha feste i virkeligheten, og for det andre bidrar det verken til å beholde eller rekruttere flere utdannede pedagoger.

Slike programmer viser ingen tillit til utdannelsen eller profesjonen. Tvert imot sier de at bare du gjør sånn som det står i manualen sikrer vi god kvalitet.

Når Tromsø kommune pålegger oss å ta i bruk et rammeverk som er hentet fra et standardisert program, viser de at de i verste fall ikke har tillit til kompetansen vi har gjennom utdannelse, eller i beste fall mener at vi ikke har kapasitet i barnehagene til å gjøre en god jobb med de ressursene og rammene vi har. Samtidig fremstår det som meget bekymringsfullt å foreslå å erstatte faglig kompetanse og menneskelige relasjoner med teknikker og replikker.

Når kommunen som barnehageeier har hyrt inn «eksperter» som på fullt alvor tar opp selvfølgeligheter og presenterer det som nytenkende, i et rom der samtlige deltakere er utdannede barnehagelærere, vitner det om lite tillit til kompetansen ute i sektoren.

Kvalitetsutviklingsplanen til barnehage og skole legger ikke i seg selv føringer for metoder barnehagene skal benytte seg av. Planens beskrivelse av barnegruppene og hva den skal bidra til i forhold til barnas utvikling, harmonerer dårlig med standardisering og manualbasert arbeid. Planen slår fast at «Variasjon og ulikheter i barnegruppene blir ansett som styrke.«, i tillegg til viktigheten av demokrati, aktiv deltakelse og medvirkning.

Alt dette er fraværende i et program der det er de voksne som er de aktive og som setter premissene. De voksnes definisjonsmakt blir heller ikke problematisert. De skal ta barnets perspektiv, tillate barn å ha sine egne prosjekter (når de voksne anser at det passer seg), gripe læringsmuligheter når det fra de voksnes perspektiv byr seg. Barn selv blir redusert til statister i dette prosjektet, som skal dekke de voksnes behov for kontroll.

Å jobbe med små barn er av natur uforutsigbart og handler om å stå i konstant endring. Det krever at vi tåler den usikkerheten og kaoset det bringer med seg. Det betyr også at det finnes ingen fasit og heller ingen manualer å slå opp i. Relasjonsarbeid kan ikke standardiseres, og det finnes ingen snarveier. Det vi trenger, er nok utdannet personell som kan faget, og en arbeidsgiver som har tillit til sektoren og utdannelsen. Istedenfor programmer og manualer trenger vi medarbeidere som viser respekt og nysgjerrighet for barnas perspektiver og vet at dette ikke er noe vi kan bare komme og «ta».