Herold

La oss snakke om skogens økonomiske verdi denne gangen. Vi kan tillate oss å gjøre det uten samtidig å ramse opp alt det andre fantastiske skogen bidrar med – biologisk mangfold, friluftsliv og klima. Uten økonomisk verdi finnes det heller ikke et grunnlag for aktiv forvaltning.

Skogens økonomiske verdi avgjøres ikke i skogen, men i markedet. For skogeieren er skog først og fremst en ressurs hvor verdien oppstår når tømmeret etterspørres, foredles og brukes i industriell sammenheng. Uten et fungerende marked og uten industrielle kunder har skogen liten økonomisk betydning. Da blir tilvekst, volum eller gode intensjoner lite verdsatt. I den offentlige debatten løftes begreper som sikkerhet, trygghet og selvforsyning stadig høyere. Disse knyttes ofte til energi, matproduksjon og forsvar, men sjelden til skog og trebasert industri. Det er et paradoks. Norsk skog representerer en av landets viktigste fornybare ressurser og danner grunnlag for byggematerialer, energi og industriell verdiskaping basert på innenlands råstoff. Et land som ønsker økt selvforsyning og strategisk handlefrihet, kan ikke samtidig svekke sin egen råvarebaserte industri.

Skogbruk og industri er uløselig knyttet sammen. Når industrien svekkes, faller etterspørselen etter tømmer. Når etterspørselen faller, forsvinner lønnsomheten i skogbruket. Over tid undergraves både verdiskaping og forsyningssikkerhet. Til tross for store skogressurser, høy kompetanse og politiske ambisjoner om grønn omstilling, fremstår Norge i økende grad som et krevende land å investere i for kraft- og kapitalintensiv industri. Årsaken ligger ikke i mangel på råstoff eller vilje i næringen, men i rammebetingelser preget av uforutsigbarhet, lange prosesser og et omfattende byråkrati.

Utviklingen i norsk treindustri illustrerer dette tydelig. Norske Skog risikerer å tape betydelige beløp i EUs kvotesystem fordi selskapet har redusert sine fossile utslipp så kraftig at de faller utenfor ordningen for gratiskvoter. I praksis straffes virksomheten økonomisk for å ha gjennomført grønne investeringer, med svekket konkurransekraft i et internasjonalt marked som resultat. Samtidig står Billerud Vikens planlagte industriprosjekt på Follum i byråkratisk stampe. Det mangler ikke industriell vilje eller ambisjon om realisering. Prosjektet representerer nettopp den typen fremtidsrettet, råvarebasert industri politikerne etterlyser, men bremses av lang saksbehandling, uklare prosesser og manglende fremdrift i forvaltningen. Nedleggelse eller redusert produksjon vil prege tiden fremover, samtidig som investeringer gjøres i andre land.

Til tross for dette skriker Europa etter tømmer. Etterspørselen etter tømmer har økt over flere år. Skal Norge lykkes med grønn omstilling, økt selvforsyning og langsiktig verdiskaping basert på egne ressurser, må skogindustri behandles som den strategiske næringen den er. Det krever forutsigbare rammebetingelser, effektiv forvaltning og politisk vilje til å la grønn industri faktisk få vokse i Norge.