Herold

Tilgangen på informasjon har aldri vært større. Fra telegrafen, via radio og internett, til kunstig intelligens. Kunnskap er i dag tilgjengelig for flere enn noen gang før.

Det er i utgangspunktet en enorm styrke for samfunnet og demokratiet vårt.

Samtidig er det et paradoks: Jo mer informasjon vi har tilgang til, desto vanskeligere har det blitt å enes om hva som faktisk er sant.

Vi lever i en tid der feilinformasjon, desinformasjon og bevisste fordreininger sprer seg raskere enn noen gang. Sosiale medier belønner sterke følelser fremfor nøkternhet, og algoritmer forsterker det vi allerede tror. Resultatet er ekkokamre, og et stadig mer polarisert ordskifte.

Et særlig bekymringsfullt trekk er den økende mistilliten til kunnskapssystemene våre. Redaktørstyrte medier er under press. Universiteter, forskningsmiljøer og faglige institusjoner blir avfeid som «elitistiske» eller politiske aktører, fra både høyre og venstresiden i politikken.

Historisk har venstresiden vært skeptisk til makteliter og autoriteter. I dag ser vi at deler av høyresiden har overtatt en tilsvarende mistillit rettet mot forskning, eksperter og etablerte medier. Når begge ytterpunkter avviser felles kunnskapsgrunnlag, står vi igjen med et samfunn der alle har «sin egen sannhet».

Problemet er at individuell «research» ikke kan erstatte vitenskap. Forskning handler ikke om enkeltstudier, magefølelse eller YouTube-videoer, men om store mengder data, fagfellevurdering, åpen kritikk og kontinuerlig korrigering. Det er nettopp denne kollektive prosessen som gjør vitenskapen robust, selv om den aldri er feilfri.

Demokratiet forutsetter et minimum av felles virkelighetsforståelse. Vi kan være dypt uenige om løsninger, prioriteringer og verdier, men hvis vi ikke lenger er enige om fakta, blir politisk uenighet umulig å håndtere på en sivilisert måte.

Derfor trenger vi mer balanse og mindre mistenkeliggjøring. Mer respekt for kunnskap, samtidig som vi beholder retten til kritiske spørsmål. Mer åpenhet i forskning og medier, men også større forståelse for hvorfor redaktørstyrte og faglige institusjoner er avgjørende i et fungerende demokrati.

Løsningen ligger neppe ytterst på høyre eller venstre side, men et sted i sentrum: Der man erkjenner at ingen har monopol på sannheten, men at sannhet heller ikke er et individuelt valg.

Hvis vi mister tilliten til felles fakta, risikerer vi å miste noe langt viktigere: Evnen til å snakke sammen, og styre samfunnet vårt i fellesskap.

I denne sammenhengen er det også verdt å løfte blikket utover Norge. I USAs nasjonale sikkerhetsstrategi beskrives Europa som en region i tilbakegang, preget av høy innvandring, svak økonomisk vekst og økende sosial uro. Også her hjemme kjenner vi igjen elementer av det som ofte omtales som «svenske tilstander», særlig knyttet til integrering, utenforskap og kriminalitet.

Disse utfordringene må tas på alvor. Å gjøre noe annet er naivt. Samtidig må vi være varsomme med å adoptere et verdensbilde der samfunnsproblemer brukes til å undergrave demokratiske verdier, rettsstat og fellesskap. Når deler av amerikansk offentlighet i økende grad viser større forståelse for autoritære ledere enn for liberale demokratier, bør det mane til ettertanke. Europas styrke har alltid ligget i evnen til å kombinere realisme med humanisme: Å stille krav, håndheve lover og lykkes bedre med integrering, uten å miste tilliten til kunnskap, institusjoner og hverandre. Nettopp her er behovet for felles fakta, nyanser og et mindre polarisert ordskifte større enn noen gang.

Midt i informasjonskrigen er det viktigste våpenet fortsatt felles virkelighet.