Herold

Tirsdag 9. desember lurte vi på «Hva foregår i Bærum kommune?» i Budstikka. Den 23. desember kom svaret. Et svar formulert som en julepresang til vår sønn Paal – 40 år, med Downs og autist – som bor i egen privat eiet bolig i Lommedalen sammen med 11 likestilte venner gjennom livet.

Fra 5. januar er dagsentertiden redusert til tre dager på Skaret, men obs: «Paal havnet i gruppen fra 11.30-14.00 sammen med noen andre av de han bor sammen med, og personale fra boligen følger med».

Som om dette var noen premie?

Fortviler over kutt: – Sparer penger på mennesker som ikke kan stå opp og snakke sin egen sak

En reduksjon fra fire dager (80 prosent) til tre dager a 2,5 timer (30 prosent). Da skal altså Paal være sammen med sine egne, gjøre det sammen med sine egne, og boligens personale skal være med.

Kan dette kalles deltagelse i samfunnet? Vi kaller det institusjonalisering og pasifisering ilagt en solid dose logistikkutfordringer.

Permitteringsvarsel på en lillejulaften hører ikke noensteds hjemme og skaper bare uro. Men Paal selv reiser ikke sin stemme. Paals diagnose, behov, faglige råd og pårørendes innsikt er i beste fall satt til side og i hvert fall ikke hørt.

Paal er bare ett individ som rammes; bare i hans bolig og andre boliger er en hel gruppe sendt gjennom den samme prosessen. Deres stemme høres heller ikke.

Fra 1. desember er også hans åtte timers støttekontakt per måned avsluttet. Fra samme dato ble dagtilbudet på Fagnatun stengt, nytt opplegg skulle meisles ut.

På 80-tallet ble HVPU-reformen gjennomført, og sentrale institusjoner ble oppløst. Det var tungt for noen som ble berørt den gang, men veldig riktig for vår generasjon av mennesker med psykisk utviklingshemming – som nå inngår i en større gruppe; mennesker med funksjonsvariasjon. Når gruppen blir større, blir individet offeret.

Hvor er politikerne oppi dette? Er dere historieløse? Dere kan ikke bare se på administrasjonens beslutninger med et skuldertrekk der Paal og andre blir «dratt baklengs inn i fuglekassa», som et annet innlegg uttrykte det i Budstikka.

Vi observerer mange opprørte kommentarer om denne saken. Både fra faglig hold, andre foreldre og folk med et bedre kompass enn de som sitter med beslutningene i Bærum kommune. Engasjementet er bredt.

I Budstikka kan vi lese om verdien av støttekontaktordningen for Jan og Dag, en fortelling fra virkeligheten. Og kommunen kommenterer freidig: I Bærum har vi 250 støttekontakter som gjør en super jobb. Og: «Det er alltid behov for flinke, omsorgsfulle mennesker».

Vet ikke høyrehånden hva venstrehånden har stelt i stand? Sitter halen på grisen på lederen av BOAT (Bolig, aktivitet og tilrettelagt aktivitet) som slutter i januar og skal til Moss? Vi ønsker lykke til – i Bærum må det helt andre kluter til.

Nyttårshelgen skal vi bruke til å forklare dette til Paal.

Sitat Baksaas

Kasper (37) protesterte forgjeves mot kutt: – Mitt liv teller!

Dagtilbud – fra tilbud til ran

Trygghet, dialog og ansvar i en krevende omstilling

Det er alvor når hundrevis tyr til fakkeltog