Herold

Regjeringen ønsker at det skal bygges 130.000 nye boliger neste år. Det er kjernen i boligpolitikken til Ap. Der skiller de seg lite ut fra de borgerlige partiene. Det gjør boligpolitikken tam.

På Politisk kvarter mandag ble boligminister Bjørnar Skjæran utfordret om Arbeiderpartiets boligpolitikk. Som så ofte måtte han svare på spørsmålet som man stiller til Ap når sosiale forskjeller skal omtales: Hva ville Einar Gerhardsen gjort?

Jo, Gerhardsen ville trolig gått inn for et pristak på boliger, slik at en treromsbolig ikke kostet syv millioner kroner i Oslo. Men det er ikke en gjennomførbar politikk i dag.

Grunnen er at en stor andel av den norske befolkningen eier sin egen bolig, og har all sin formue og besparelser i bolig.

Hvis staten satte et tak på husprisene, ville det vært ekstremt inngripende.

En slik regulering av markedet vil straffe eksisterende boligeiere uforholdsmessig hardt. Særlig vil det straffe unge boligeiere, som ikke har vært med på den enorme prisstigningen i enkelte områder de siste årene. De færreste av dem er rikfolk. Det er bra at dagens Arbeiderparti ikke går for denne løsningen.

Samtidig er det ikke nok med ønsketenkning om boligbygging, heller.

Debatten om boligpolitikk handler dessverre ofte om Oslo, og det klassedelte boligmarkedet der. Brannfolk og sykepleiere har ikke råd til å kjøpe seg bopel i hovedstaden, og det er en utfordring.

Likevel: diskusjonen om boligpolitikk kan ikke bare handle om luksusgettoer i Oslo. Norge må ha en helhetlig, fleksibel boligpolitikk, forankret i kommunene. Kommunene må ha flere verktøy i kassen for å tilpasse boligpolitikken til lokale forhold.

* Tromsø er en tilflytningskommune, der boligbyggingen ikke har holdt tritt med befolkningsutviklingen på mange år. Tilgjengeligheten på utleieboliger har vært lav over tid, og blir ytterligere presset av kortidsutleie i vintersesongen.*

Når Statsforvalteren blir en brems for Tromsø

I Tromsø møter utbyggere på kvist når de forsøker å bygge boliger i Hamna fordi det er i strid med byvekstavtalen, og rammeverket rundt Tenk Tromsø.

Det er altså staten og dens mange overordna, inngripende regler og forskrifter, som er klampen rundt foten for boligbyggevekst og utvikling i Tromsø. Dermed må kommunenes byråkrater si nei til utbygging, fordi de vet at om de selv ikke gjør det, så vil Statsforvalteren gjøre det.

Alle må ha et tak over hodet, men vi har sett lite debatt om boligpolitikk under årets valgkamp. Samtidig har aktiviteten i byggenæringen i Norge stanset helt opp. Ikke siden 1946 har igangsettingen av nye boliger vært så lav.

Norge må få på plass en boligpolitikk som fungerer i hele landet.