Herold

Av og til kan det føles som om alt er galt. Men så ille er det vel ikke?

Køene på E18.

Køene på de mindre veiene så snart det skjer et lite uhell på E18.

Kollektivprisene. Rutetilbudet. Togene som ikke kommer når de skal, bussene som går for sjelden.

Parkeringsplassene som plutselig koster penger.

Parkeringshusene som er for trange.

Vi klager over rundkjøringer som bygges, gangveier som planlegges, hus som bygges for høye, eller at vi selv ikke får bygge høyt nok. Nærme sjøen nok.

At naboene bruker akkurat den stien. Eller omvendt, at naboene nekter oss å bruke akkurat den stien.

Misforstå meg ikke.

Mange av disse problemstillingene er høyst reelle. Derfor er det også problemstillinger du hyppig kan lese om i Budstikka.

Biografi Anniken

Når hjemmesykepleieren som allerede er hardt presset på tid må bruke timer av dagen sin i kø, da er det en samfunnsutfordring vi må snakke om. Og konflikten som oppstår mellom privat eiendom og allemannsretten er utgangspunktet for en debatt som må gå i det offentlige rom.

Nettopp derfor er jeg glad for at dere som blir berørt av ulike utfordringer, ønsker å snakke med oss om det. Bare på den måten kan vi formidle de historiene og sakene dere er opptatt av, og med det skape en felles offentlighet i Asker og Bærum.

Men likevel.

Kan det ikke av og til bli litt mye svartmaling? Litt for mange ord om et problem som egentlig ikke er så stort, dersom vi bare setter det i perspektiv?

Og i en verden som ser ut som vår akkurat nå, er vi nødt til å sette ting i perspektiv.

Det betyr ikke at våre problemer er ugyldige fordi det er andre som har det verre. Det vil alltid være andre som har det verre, og vi kan ikke lage en målestokk ut fra alle verdens kriger og konflikter, og så plassere våre egne utfordringer i forhold til dem.

Men vi må likevel stoppe opp litt.

Vi må tenke over hvor reelt problemet vårt er når alt kommer til alt.

Er det så farlig? Er dette en reell utfordring, eller handler det om at jeg personlig ønsker at ting var litt annerledes for å gjøre livet enklere?

Dette gjelder ikke minst oss i Budstikka. Hvor stort er egentlig problemet vi blir stilt overfor? Hvor mange angår denne saken? Hvem blir berørt? Om det ikke er så mange, hvorfor er den likevel viktig å belyse?

Det er så lett å bli revet med av en konflikt.

Det gjelder ikke minst oss i pressen. Vi vet at konflikt er godt stoff, dere elsker å lese om det. Men det kan ikke være styrende for vår journalistikk, ikke ene og alene.

Vi er opptatt av å lage journalistikk som blir lest. Det skulle bare mangle, for blir vi ikke lest, er vi ikke relevante.

Men vi må ha med oss perspektivet.

Vi har tatt grep allerede. Vi har hevet listen for bruk av anonyme kilder, med mindre anonymitet er nødvendig for å å frem en kritikkverdig sak som ellers ikke ville blitt belyst.

Det har ført til færre saker basert på klagebrev der kilden gjerne vil snakke, men ikke står for det som blir sagt.

I 2026 tror jeg det blir enda viktigere at vi tenker på dette hver eneste dag. Det handler om vår troverdighet, vår integritet og vår oppgave som lokalavis i en verden der hvem som helst kan spre sine tanker om hva som helst hvor som helst hele tiden.

Vi skal definitivt fortsatt lage journalistikk om konflikter. Det er tross alt kjernen i samfunnsoppdraget vårt, å belyse kritikkverdige forhold.

Men da må det være kritikkverdige forhold vi belyser.

Og så skal vi balansere med positivitet.

Med saker som formidler de gode historiene om oss som bor i Asker og Bærum.

De finnes også. I hopetall.

Godt nyttår!