Herold

Politikk er det muliges kunst, sies det. Men det er også kunsten å svelge kameler, inngå kompromisser og stå lojalt ved flertallets side – selv når det gjør vondt.

Vi har mange eksempler på at politikere melder seg ut av sine partigrupper, og blir uavhengige representanter. Det er mulig å forstå, og samtidig mulig å diskutere om det er enkeltpersonen eller politikken som skal være tungen på vektskåla.

Dramaet som nylig utspilte seg i budsjettbehandlingen i Østre Toten, der 21 år gamle Marthe Lundgjerdingen valgte å bryte med sitt eget flertall, er en påminnelse om hva lokaldemokrati faktisk består av. Det består av folk, og når folk skal jobbe sammen for å bli enige krever det dialog og deltakelse.

Konsekvensene i Østre Toten er nå at ordfører Bror Helgestad må styre på opposisjonens budsjett.

I en ideell verden for en posisjonspolitiker sikrer flertallet nettopp flertallet, og gjennomfører politikken som er avtalt. Uten denne lojaliteten blir det vanskelig å styre en kommune, kanskje spesielt i trange økonomiske tider.

Hva er alternativet? Ønsker vi oss politikere som reduseres til stemmekveg for partipisken? Eller er partipisken også nettopp muligheten politikken har for å styre forutsigbart og trygt?

Når en ung, fersk politiker sier at «begeret fløt over», skal vi lytte. Det krever mye å være den ene som sier nei til sine egne. Det er ensomt, og det har en høy personlig og politisk pris.

Du er valgt inn på et partiprogram, men også som et selvstendig tenkende individ med en samvittighet. I et politisk landskap preget av hestehandel og tøffe prioriteringer, er det lett å glemme enkeltmennesket bak vedtakene. At en folkevalgt kjenner på kroppen at grensen er nådd, kan leses som et sunnhetstegn for demokratiet, selv om det er et mareritt for flertallskoalisjonen.

Det har vært forberedende møter der ordfører Bror Helgestad meddeler at Marthe Lundgjerdingen ikke har deltatt i gruppemøtene som har forberedt budsjettvedtaket. Det er en viktig påminnelse om at politisk påvirkning skjer i møterommene, ikke bare i kommunestyresalen. Hvor flinke er man til å lytte til de som bryter med konsensusen før det går så langt at de bryter ut?

Å delta er en forutsetning for å endre. Samtidig må vi tåle at nye stemmer bringer med seg en ærlighet og en sårbarhet som kan være ubehagelig for det etablerte maktapparatet. Det krever litt ekstra av de som er en del av det etablerte.