Herold

Stavanger og Sandnes er byer i vekst og utvikling. Denne utviklingen går fort og forandringene i bybildet er store og omfattende. Motorveien mellom de to byene lider av hyppige infarkter og viktige felles institusjoner som skoler, sykehus, omsorgsboliger, bibliotek, kulturhus, etc sliter med dårlig kommuneøkonomi. Hvilke krefter er det som styrer denne utviklingen? Hva er kvalitetene ved en by som er god å bo i?

Det legges til rette for en attraktiv urbanitet som skal trekke til seg investeringsvillig kapital. Byene har blitt egne merkevarer med reklamebudsjetter og profilering og slagord. Bolig- og utleieprisene i sentrumsnære områder er unaturlig høye og favoriserer segmentet av befolkningen med høy økonomisk kapital og fortrenger segmentet med kulturell kapital som gjerne blir presset ut i mer perifere strøk av byen.

Der det før handlet om boligpolitikk er det nå snakk om et boligmarked. Der byutviklingen tidligere ble styrt av en politisk forvaltning (Government), legges føringene i dag i stor grad av private aktører og innleide konsulentfirmaer (Governance). Forståelsen av byen og det offentlige rom er mer økonomisk enn kulturelt betinget. Kultur blir her redusert til noe som kan gi «sekundærgevinster», såkalte «synergieffekter.»

Et slående trekk ved den globaliserte økonomien og knoppskytingen av multinasjonale selskaper, er likhet og konformitet i arkitektonisk utforming og plassering, som ikke er et resultat av en bevisst estetikk og stedsforståelse, men snarere av en praktisk rasjonalitet. Dette kommer til uttrykk i internasjonale kjedebutikker og industribygg, kjøpesentre, moter og populærkulturelle referanser.

Dette kan gi inntrykk av en naturalisert orden, at det bare er blitt slik, men enhver orden er et resultat av en prosess der makten ligger i dynamiske og økonomiske strukturer som kjemper om dominans. Og makten finner alltid sitt uttrykk i arkitekturen.

Men det finnes andre tenkemåter rundt arkitektur og byutvikling. Den britiske arkitekten Kenneth Frampton snakker om det han kaller en Kritisk Regionalisme, en strategi som går mot markedsliberalismen og universalismen i arkitekturen. Markedsliberalismen setter hensynet til bilen og varestrømmen foran mennesket. Gjennom kritisk regionalisme vil Frampton forsøke å nærme seg en mer humanistisk arkitektur som setter mennesket med alle dets sanser og sosiale behov i sentrum. Arkitektene må finne regionale kvaliteter og stedets egenart. Her spiller byarkitekten en viktig rolle som et faglig kvalifisert ledd mellom de ulike interessene til politikere, utbyggerne og innbyggerne.

Kritisk regionalisme er her en kulturell strategi som ser kultur som en artikulert bevissthet rundt muligheten til forandring, i motsetning til en blind ideologi og økonomisk rasjonalitet.

I sin humanistiske arkitektur framhever Frampton nettopp kroppens evne til å lese omgivelsene både visuelt og taktilt. Han understreker den fysiske opplevelsen av en bygning, arkitekturens fenomenologi, som en motvekt mot det stereotype og universelle.

Men ingen ny arkitektur kan skapes uten nye og annerledes relasjoner mellom bruker og arkitekt, uten nye typer av program. Han viser til den finske arkitekten Alvar Aalto som et eksempel på en antiautoritær humanistisk arkitekt som forener sted og arkitektur med både det taktile, berøring og det tektone, konstruksjon, material og utforming.

Teknologiens og økonomiens hensyn til bilen og varedistribusjonen begrenser byutviklingens handlingsrom. Vi styres av produksjonsforutsetningene. Men til tross for disse begrensningene ser Frampton den kritiske regionalisme som den veien en mer humanistisk arkitektur i framtida må gå.

Og den regionale arkitekturen kan nettopp være kritisk i den forstand at den tar hensyn til stedets egenart, historie og geografi i større grad enn den dominerende konforme arkitekturen.

Arkitekturen en dominerende faktor i våre offentlige rom. Den uttrykker også makt. Kritisk regionalisme er et analyseverktøy for å kunne avlese makten og strukturene i den moderne byutviklingen. Den setter mennesket som sosialt og sansende vesen og stedets egenart i fokus.

Motkreftene er en økonomisk rasjonalitet som favoriserer utbygger og marked i større grad enn innbygger.