Herold

Far og sønn Carl Petter og Johannes Opsahl møtes på flotte og totalt unike musikalske steder. Tøft, herlig og livsbejaende.

Carl Petter Opsahl har vært en viktig mann på så mange vis i mange tiår, blant annet som gateprest og musikant i ymse settinger. Han har alltid vært en åpen og søkende sjel, noe som muligens henger sammen med hans virke som prest. I musikalske sammenhenger har det ført ført til at Opsahl har dukka opp i alt fra tradjazz til landskap der folkemusikk har vært en viktig inspirasjonskilde og en hel del annet.

Tar´n videre

Med "Folkcore" tar Opsahl definitivt nok et spennende steg og det gjør han sammen med sin sønn Johannes. Far er iført bassklarinett, vanlig klarinett og såkalt Meråker-klarinett, mens arvingen spiller trommer, piano og synth og i tillegg bidrar han også med sine stemmebånd.

Her er det absolutt ingen generasjonsmotsetninger og de to møtes i et repertoar far har skrevet det meste med to bidrag fra sønnen. De møtes med svært åpne sinn i et univers der norsk folkemusikk, som jo far har djupe røtter i, møter EDM - electronic dance music, som sønnen har vokst opp med, blir skapt om til en gumbo som de to er ganske så aleine om.

På noen av spora får de litt bass- og gitarhjelp, men dette er så veldig et Opsahl-brygg som vel tenkelig og med både funk og andre New Orleans-ingredienser i gumboen, så blir den så velsmakende som vel mulig.

Livsbejaende og grensesprengende

Noe forteller meg at det må være rimelig harmoniske forhold hjemme hos familien Opsahl - sånn forteller i alle fall musikken meg at det er. De to snakker veldig det samme og totalt unike språket og her er det verken språkproblemer eller generasjonsmotsetninger såvidt jeg kan høre. Tøft, annerledes og spennende er det fra start til mål og en herlig start på musikkåret for min del.

For å omskrive Paul Simon aldri så lite: father and child reunion har vært veldig vellykka.

Tor