Herold

1. Fra endringer i innhold – til stabilitet i signaler

2. Stormaktsforhandlinger uten Europa – igjen

3. Et kontinent som alltid kommer for sent

4. Ukraina: en fred som stabiliserer fronten – men ikke tryggheten

5. Russland trenger ikke vinne for å vinne

6. Europas nye normale tilstand er uro

Konklusjon

Europa befinner seg i et historisk øyeblikk der kontinentets sikkerhet igjen formes uten europeisk nærvær. Det er ikke lenger de konkrete fredsplanene som er mest avgjørende – om de har 28 punkter, 19 punkter eller 14. Det er dynamikken rundt dem, selve prosessen, som avslører hvordan makt og trygghet faktisk fordeles i vår tid.

For selv om planene skifter raskere enn ekspertene rekker å analysere dem, ligger én ting fast: Europas interesser er fraværende i rommet der fremtidens sikkerhetsorden nå tegnes.

Siden den første lekkede 28-punktsplanen oppsto for bare noen få uker siden, har forhandlingene vært preget av raske skift. Først et utkast som lå nær russiske krav. Deretter en europeisk respons. Så en helt ny 19-punktsplan som Ukraina omtaler som «akseptabel». Alt innen få dager.

Men det avgjørende er ikke hvordan punktene endres. Det avgjørende er hva denne uroen forteller oss:

– USA kjører prosessen alene.

– Ukraina klamrer seg til enhver plattform som ikke undergraver statens overlevelse.

– Europa løper etter – og rekker aldri frem.

Uansett hvilket tall dokumentet til slutt lander på, er signalet det samme: Europa er ikke premissleverandør.

Når USA forhandler direkte med Ukraina – og samtidig fører parallelle spor med Russland – er dette ikke bare diplomati. Det er et systemskifte. Ikke fordi Washington nødvendigvis ønsker å ignorere Europa, men fordi Europa ikke har kapasitet, enhet eller politisk tyngde til å tvinge seg inn i rommet.

For første gang siden 1945 er vi vitne til at Europas sikkerhet diskuteres i fora der europeiske stater står uten invitasjon. Og det spiller ingen rolle om den ferdige planen blir mer Ukraina-vennlig eller mer Russland-vennlig.

Selve fraværet av Europa er det geopolitisk betydningsfulle.

PER ARNE ISAKSEN, bio

Europa har lenge befunnet seg i et grunnleggende strategisk etterslep. Kontreadmiral Torolf Rein formulerte det allerede i 1991: “beredskapen kommer alltid for sent”. Det gjaldt den gang. Det gjelder i dag.

Og den europeiske forsvarsopprustningen begynte heller ikke som en felles europeisk innsikt. I årevis presset USA NATO-landene til å nå 2-prosentmålet, men store deler av Europa – Norge inkludert – avviste kravet. Erna Solberg hevdet at Norge allerede «tok ansvar», og Tyskland, Italia, Spania og Belgia gjorde enda mindre.

Den reelle endringen kom først da Donald Trump stilte et direkte ultimatum: Betaler dere ikke, må dere ikke forvente at USA kommer til unnsetning. For første gang siden NATO ble opprettet, ble artikkel 5 oppfattet som noe betinget, ikke som en automatikk.

Da Russland invaderte Ukraina, ble budsjettøkningene brå og store – men fortsatt uten koordinert europeisk strategi. Budsjettene vokste, men Europas strategiske evne gjorde det ikke.

Dette er nettopp kjernen i problemet: Europa reagerer, men “alltid for sent”.

Dagens forhandlinger – uansett versjon – har én ting til felles: de utsetter de mest eksplosive temaene. Territorium. NATO. Russisk posisjon.

Denne utsettelsen skaper insentiver. Insentiver for Russland til å etablere nye «fakta på bakken». Insentiver for Ukraina til å forsvare hver meter med desperasjon.

Ingen av utkastene – hverken 28, 19 eller 14 punkter – tilbyr en løsning som gir Ukraina varig sikkerhet. De tilbyr bare en midlertidig stillhet, formet av andre lands strategiske interesser.

Kreml trenger verken militær seier eller diplomatisk gjennomslag for å sikre seg strategisk gevinst. Bare det at USA endrer posisjon fra dag til dag, at Europa formulerer hastige motplaner, og at Ukraina ikke vet hvilken retning Washington vil velge neste uke, er i seg selv en fordel for Russland.

Et fragmentert Vesten er ikke et problem for Moskva. Det er et optimalt forhandlingsklima.

Den mest urovekkende erkjennelsen er ikke risikoen for en dårlig avtale. Det mest urovekkende er at Europa har begynt å venne seg til uroen. Lekkasjer skaper uro. Pressemeldinger skaper uro. Amerikanske ultimatumer skaper uro. Og Europa reagerer – alltid sent, alltid splittet, alltid uten helhet.

Kontinentet mangler:

– enhet i trusseloppfatning

– en samlet forsvarsindustri

– et strategisk kommandosystem

– evnen til å ta ansvar når USA skifter prioritet

Dette er ikke et avvik. Dette er epoken.

Det er ikke lenger fredsplanen som ryster Europa – men prosessen som avslører oss.

Stormakter forhandler igjen om Europas sikkerhet uten Europa. Territorielle spørsmål utsettes av hensyn til forhandlingsdynamikk, ikke rettferdighet. Parallelle spor gjør prosessen uoversiktlig. Og kontinentet har verken makt, samlet stemme eller strategisk selvtillit til å forme sin egen fremtid.

Virkeligheten er at ingen enkeltstat i Vest-Europa – ikke Norge, ikke Danmark, ikke Tyskland eller Frankrike – er i stand til å stå imot en stormakt som er villig til å ofre millioner av liv og ødelegge hele nasjoner for å oppnå geopolitisk gevinst. Mot en slik aktør hjelper det lite at enkelte land øker sine budsjetter eller styrker sine hærer. Fragmenterte europeiske forbedringer kan aldri matche en samlet, total krigsvilje.

Det eneste reelle motstykket til en aggressor med denne terskelen er ikke nasjonal styrke – men europeisk styrke.

Et samlet, strategisk forent Vest-Europa kan skape den avskrekkingsevnen kontinentet i dag mangler. Uten dette står vi – hver for oss – igjen som tilskuere mens andre setter rammene for vår fremtid.

Og derfor gjenstår spørsmålet – mer brennende enn noen gang:

Hva gjør vi når sikkerhetsgarantiene vi tok for gitt ikke lenger er gitte –

og når vår trygghet aldri kan være sterkere enn Europas evne til å stå som én?

Svaret kan ikke outsources.

Enten tar Vest-Europa ansvar for sin egen sikkerhet –

eller så gjør andre det for oss.