Herold

Jeg er født og oppvokst ved lakseførende Verdalselva, nesten med en rognkjepp i handa. En kjepp som hadde et tynt snøre med en liten Mustad-fiskekrok med meitemark i enden.

En halvmeter ovenfor kroken var det festet en halv kork som var delvis splittet for få plass til snøret. Fra vi kunne sykle selv, brukte vi mye tid ved elvebredden. Tror ingen hadde hørt om redningsvester da.

Slik startet jakten på det spennende som rørte seg nede i dypet. Ørret, ål, flyndre samt noen fisker som hadde noe som lignet fingermerker på sidene, laks eller smolt. Etter hvert ble rognkjeppen erstattet med fluestang, og lidenskapen etter å fiske laks med flue vokste fram.

Med denne lidenskapen ble jeg en av de som rett som det var leide filmkassetter for igjen og igjen se Arne Nevras film, «Drømmen om Alta». Det satte fantasien i sving.

Fikk invitasjon til Alta

Da jeg på midten på 90-tallet fikk en invitasjon til å bli med til Alta for å prøve den berømte Altalaksen, var det ikke nei i min munn.

Vi skulle møtes på det som var «Alta Friluftspark», og som nå heter «Sorrisniva» og drives av brødrene Wisløff. Derifra skulle vi dra med elvebåt opp til Kista å fiske et døgn der.

Jeg nevnte dette for min far, som smakte litt på navnet Wisløff. Det var tydelig han fikk noen assosiasjoner.

Da vi ankom Sorrisniva i slutten av juli, dukket det opp en stilig dame med navn Lisbeth Wisløff. Hun hadde hørt at Gunnhild sin sønn skulle komme, og hun måtte dra opp for å hilse på. Senere, når jeg har vært i Alta og fisket, har jeg innimellom hatt gleden av å besøke Lisbeth og gjennom det hatt fine samtaler over en kopp kaffe.

Familien Thomassen sammen med de fleste andre måtte rømme Alta på senhøsten 1944, da landsdelen ble satt under brann. Absolutt alle bolighus ble brent ned og i Bossekop var det bare kirken som ble spart, og de som ikke rømte til skogs, de dro sørover.

Altaværingene havnet i Verdal

Det var arrangert gjennom venner og bekjente at mange altaværinger som ble evakuert havnet i Verdal, så også familien Thomassen.

På veien overnattet de i Tromsø, og var der da Tirpitz, det største krigsskip i den tyske flåten, ble senket natt til 12. november 1944.

Lisbeth har fortalt meg at det var usedvanlig mange eksplosjoner den natten, noe som holdt dem våkne. Det var derimot stor begeistring på morgenen da de så at Tirpitz lå med buken i været.

Familien kom til gården Melby i Verdal hvor blant annet min tante holdt til. Der ble de til vår/sommer 1946. Min mor bodde på en gård på motsatt side av Verdalselva.

Lisbeth har fortalt meg at hun etter hvert havnet i tjeneste hos min mor på gården Lyng.

På den måten ble de godt kjent. For å komme til og fra arbeidet på Lyng, måtte hun gå over elveisen.

Nærmeste bro var mer enn en mil unna. Hennes far, Olaf, fulgte henne over isen morgen og kveld i et par uker.

Han ble etter hvert lei av dette og sa en dag til Lisbeth at hun måtte bestemme seg om hun skulle bo på Melby, eller på Lyng.

Sånn havnet hun på gården hos min mor Gunnhild den vinteren.

Tømmer fra Verdal til Alta

Det ble ellers arrangert slik at de evakuerte fra Alta fikk hogge skog i de lokale allmenningene i Verdal.

De fikk låne hester og utstyr, samt hjelp til å sage tømmer på gårdene der de bodde. Det skulle bli materialer for gjenoppbygging av det nedbrente Alta.

På Melby og nabogården Sundby var det to brødre Thomassen, Olaf og Ferdinand. De hadde begge med familier og var til sammen 14 personer. På Melby var det også mange barn, så min tante Nora har fortalt at til julekvelden 1944 kokte hun rømmegrøt til over 20 personer.

Brødrene Thomassen var driftige karer som ifølge skrifter i Verdal til sammen hogg og kjørte fram over 150 m2 med tømmer den vinteren.

Begge gårdene de bodde på hadde gårdssager.

Disse fikk de benytte til saging av tømmeret. Det var derimot knapphet på elektrisitet.

På grunn av dette kunne de bare bruke den ene saga om gangen. Derfor ble det saget på skift på de to gårdene den vinteren.

I de lokale kildene i Verdal står det at mer enn 60 altaværinger ble innlosjert på gårder i Verdal perioden 1944-46. Sann synligvis står det fortsatt noen hus i Alta som er bygget av tømmer fra Verdal, hogget vinteren 1945-46.

Tilbake til elva

Turen gikk etter hvert opp til Kista sammen med Tor Kjetil og Hans Ulrik Wisløff. Under fiske med de to som stakere kjente jeg plutselig at løs-bukten jeg alltid fisker med, skled ut mellom fingrene.

Det mest spennende øyeblikket når du fisker storlaks med flue er tidsrommet fra du kjenner løs-bukten forsvinner over fingeren til du kjenner om du har fast fisk eller ikke. Laksen er på vei tilbake til standplassen etter å ha tatt flua.

Denne gangen satt den, og en halvtime senere hadde jeg landet min første altalaks. Jeg var begeistret. Hit må jeg tilbake igjen.

Fantastiske relasjoner var etablert den dagen og natten. Lisbeth, som jeg nettopp hadde møtt nede i Sorrisniva, var gift med Einar, onkel til Tor Kjetil og Hans Ulrik. Familiene våre hadde felles historie.

Gjest hos Wisløff-brødrene

To-tre dager senere var jeg igjen i Alta. Da som gjest hos Tor Kjetil og Hans Ulrik på fiske i Øvre Sierra.

Etter at fisket var slutt, hadde brødrene noen transportoppdrag med gjester opp igjennom canyon til Gabo. Jeg ble med som medhjelper og var med opp elva 2-3 ganger den dagen. Da passerte vi de kjente fiskeplassene jeg hadde lest om. Kista, Gilvo, Tango og Hesja.

Mikkeli, der jeg hadde ferskt i minne at to av legendene i Altas fiskehistorie, Torleif Leinan og Ulrik Wisløff (far til Tor Kjetil og Hans Ulrik), satt og mimret om Altalaksen i filmen til Arne Nevra.

Vi fortsatte videre oppover og passerte Sandiakoski, Sarrikoski, Parila, Væhæniva og til slutt opp den legendariske Steinfossen.

Om jeg var begeistret før, var jeg besatt nå. Hvilke naturopplevelser! Det var ikke lengre et spørsmål hos meg om jeg skulle tilbake. Det dreide seg bare om hvordan.

Kontakt med Einar Suhr

Gjennom bekjente kom jeg i kontakt med en herre i Alta med navn Einar Suhr. En telefon, og vi fant straks tonen. Han ga meg mange råd og var til god hjelp. I løpet av denne høsten og vinteren hadde Einar og jeg ukentlige telefonsamtaler.

Einar fortalte meg om laksen, elva, tyvfisking og politi med schæferhunder. Han fortalte om 18 foots Daiwa-stenger og fluer så store som ekornhaler. Og så måtte jeg huske, det var bare fortom minst 0,50 av Maxima som dugde.

Telefon fra Ivar Leinan

Min fasinasjon for Alta, elva og laksen avtok ikke. Gleden var derfor stor da jeg på nyåret i 1997 fikk telefon fra Ivar Leinan i ALI.

Han meddelte at det var en mulighet å komme å fiske Sautso. Ikke bare Alta, men Sautso, enhver laksefiskers drøm. Disse 30 årene som har gått, har gitt meg mange fantastiske opplevelser. Vennskap er etablert og eventyrlige opplevelser i en magisk natur.

Ikke minst kampen med storlaksen, både de man har landet og fotografert og de virkelig store som hadde andre planer enn å bli med på land. Mange gode historier, men det får bli en annen gang.

Når ALI nå feirer sin 300 års historie, passet det kanskje også med noen ord om min reise til paradiset.

Til slutt vil jeg takke ALI for:

• Måten dere ivaretar ansvaret med å administrere verdens desidert beste lakseelv.
• All jobb som gjøres til det beste for villaksen på tross av utfordrende forutsetninger.
• For at personer som meg kan komme og oppleve det fantastiske eventyret sammen med venner i disse majestetiske omgivelser.

Gratulerer med jubileet og lykke til framover.

Svein Eggen