Julia Ducournaus «Alpha» har noen oppsiktsvekkende scener, men som helhet er dette den prisbelønte regissørens første bomskudd.

Visjonær på villspor

Julia Ducournaus «Alpha» har noen oppsiktsvekkende scener, men som helhet er dette den prisbelønte regissørens første bomskudd.

Filmanmeldelse

Den franske prisvinneren Julia Ducournau foretrekker å utforske helt dagligdagse problemstillinger. Debutfilmen «Raw» (2016) gransket utfordringene med å studere på veterinærhøyskole mens man blir en kannibal. I Gullpalme-vinneren «Titane» (2019) tok hun for seg en kvinnelig seriemorder-stripper som blir gravid med bilbabyen til en barsk Cadillac. Vi har alle vært der. Nå er Ducournau tilbake med Gullpalme-nominerte «Alpha», som skildrer hvordan det kan fortone seg å bli smittet av en dødelig virussykdom som forvandler folk til marmorstatuer.

Undertegnede har vært en stor fan av Julia Ducournaus tidligere filmer, så det svir litt å være nødt til å si at «Alpha» dessverre er hennes første bomskudd. Et ufokusert «body horror»-familiedrama full av blandede metaforer og halvfordøyde ideer, som er drevet av sterke skuespillerprestasjoner på jakt etter et klart formål. Enn hvor skrullete og ekstreme Ducournaus tidligere filmer kunne fortone seg, hadde de en intern logikk som er vrien å skimte denne gangen. «Alpha» har noen oppsiktsvekkende scener som virkelig fester seg, men som helhet henger ikke dette særlig godt sammen.

Julia Ducournau har uttalt at det frem til nå har tatt henne rundt tre år å fullføre en film, fra ide til premiere. «Alpha» tok halvparten av tiden, og var opprinnelig en historie hun ikke hadde planlagt å fortelle før på et mye senere stadium i karrieren. Jeg mistenker at hun burde ha tatt seg mye lengre tid, omarbeidet manuset og latt historien gjære en god stund til før hun ga seg i kast med noe som åpenbart er et veldig personlig prosjekt. Det fanger opp øyeblikk fra regissørens egen oppvekst på nittitallet, og har en hovedperson formet etter hennes vanskelige tid som tenåring.