Herold

«I går kom det en maler – i dag en – i morgen og i dagene framover», forteller Christian Stenersen i en artikkel i Kragerø Blad sommeren 1935. I mange tiår strømmet kunstnere og særlig malere til Kragerø. De første sommergjester ble de også kalt. Disse og våre egne malere har blitt en del av vår felles kulturarv.

Da Kragerø Faste Billedgalleri åpnet juleutstillingen med malerier av Rino Harveg og Olaf Tangen, holdt Tore Juell et foredrag som rørte tilhørerne. I varme ordelag fortalte Tore om sitt forhold til disse to nestorene i Kragerøs kunstmiljø. Både Harveg og Tangen var nære venner av Tore. I sitt meget personlige foredrag fikk vi, tilhørere ta del i deres kunstnerliv. Flere små historier, fortellinger og anekdoter ble fortalt med innlevelse og respekt. Det vi fikk høre av Tore Juell på åpningen var nye og for de fleste ukjente sider av vår rike lokale kulturhistorie.

Skattejakt i kunsten

Jeg har selv i flere 10-år gått på skattejakt i Kragerøs kunst og malerhistorie. Har sittet sammen med Olaf Tangen på hans atelier og pratet. Besøk Rino Harveg flere ganger på Rauane. Har tilbrakt timer med Johannes Nielsen som både har fortalt om sitt liv og kunstnere han kjente. Ikke minst om Sveinung Svalastoga og hans ulykksalige liv i Kragerø. Fikk besøke Inger Sjøli Flood da hun 90 år gammel var på hytta på Sauøya for siste gang. Fikk se hennes atelier på øya som er bygget opp i stein. Inger er for øvrig født på Sandåsen.

Noe som ble viktig for meg som journalist, var å fortelle om malere som av forskjellige grunner aldri fikk følge sin drøm om å bli kunstner. Talenter som aldri fikk blomstre. Flere av disse hentet fram fra glemselen. Skrevet ned deres historie og funnet bilder de har skapt. Malerier av ymse kvalitet har dukket opp fra de rareste steder.

Lokalavisene er viktige kilder. Avisene var der da det skjedde. En som har skrevet mange fornøyelige historier fra sin oppvekst i Kragerø, er journalisten og skribenten Alf Malmberg. I en epistel «Livet i gamle Kirkebukten» fra 1956, kan man finne noen linjer om kunstnere. «Det reket ofte malere omkring i Kirkebukten på jakt etter motiver. De hadde en magisk tiltrekning på oss guttunger, og vi beleiret tålmodig staffeliet i håp om å bli foreviget», skriver Malmberg.

Barthegården i Pettershollet

«Sjøl var jeg noe skeptisk på grunn av en maler som en dag la i vei med å male den gamle Barthegården i Pettershollet.

Jeg fikk lov til å stille meg opp langs gjerdet sammen med et par andre småkarer. Vi sto stille og våget nesten ikke å puste i en stiv klokketime. Da resultatet forelå, viste det seg at to av oss hadde fått hvitt hår og det var ålreit, men den tredje var blitt utstyrt med en sprut rød hårmanke og det var meg. For en gutt å ha rødt hår var noe bortimot katastrofe den gang og jeg måtte tåle mange slags vitser i saken anledning. Siden har jeg ikke hatt noe større til overs for slike malere som ikke kunne se forskjell på brunt og rødt». Malmberg har mer å fortelle.

Christian Krohg kommer

«Da sjølveste Christian Krohg en varm sommerdag plantet staffeliet sitt midt i smauet der hele hønseflokken til slakter Bohnhorst gikk og rotet og sparket, blusset interessen opp på ny. Jeg var sikker på at det var fjærkreet han var interessert i, for på veggen hos sangerinna Elisa Wiborg ute på Frøvik hadde jeg en gang sett et maleri som forestilte et hønsehus og en fargesprakende hane.

Christian Krohg var mesteren for denne gilde hanen, det husker jeg godt. Den berømte maleren hadde en vidbremmet hatt på hodet, hvite seilduks sko med lærsåle på føttene. Det svære, gulhvite skjegget flommet ned etter brystet. Jeg hadde sett ham et par ganger tidligere når han var innom kjøpmann Hassel for å kjøpe lerret. En svær lutnakket mann med tunge poser under øynene. Nå sto han der og ruvet respektinngytende ved siden av staffeliet sitt. Glodde stramt på hønene som gikk der og ikke ante at de kanskje skulle bli verdensberømte. Plutselig tegnet han en svart strek eller to på den jomfruelige hvite flaten. Så pakket han sakene sine og forsvant opp Fermannsbakken uten å si et ord. Han var vel ikke i humør denne dagen, og det var synd for det kunne jo ha blitt et bilde like kjent som Frits Thaulows berømte vinterbilde fra Biørnsborgbakken».

Husker Theodor Kittelsen

En annen liten anekdote leste jeg i et intervju med Robert Hvistendal i 1951. Han hadde emigrert til Amerika så tidlig som i 1906. Under en samtale med journalisten i Kragerø Blad minnes han Kragerø, og hvordan byen var da han var ung. I artikkelen forteller han om en liten episode han opplevde med Theodor Kittelsen.

«Det var en gang da Kittelsen kom innom Glassmagasinet. Schøyen het han som hadde forretningen på den tiden. Mens Kittelsen sto i butikken fikk han øye på en guttunge utenfor. Han hadde klint ansiktet helt inn til vinduet for å se riktig godt og det rant fra nesen hans og nedover ruten. Kittelsen var ikke sen om å rive løs et stykke innpakningspapir, og tegnet gutten i en fei. Det var som man skulle sett han levende---".