Herold

Som muslimsk innvandrer har jeg sett hvor avgjørende integrering er.

Over lang tid har jeg lagt merke til et mønster i debatten om integrering – og det uroer meg. Debatten føres altfor ofte i et språk som aldri lander i virkeligheten.

Vi får innlegg som fremstår intetsigende, uten reelt innhold. Runder og runder med floskler og selvfølgeligheter, uten å konkretisere eller adressere problemer som faktisk eksisterer i Norge i dag.

Dette er ikke bare frustrerende, det er en del av problemet i integreringsdebatten.

Stille krav tilbake

Jeg har selv opplevd rasisme i Norge, og disse erfaringene skal ikke underslås. De finnes, og de kan være både såre og alvorlige. Samtidig må vi erkjenne at Norge på det strukturelle nivået er et samfunn som i stor grad heier frem minoriteter.

Vi har en sjenerøs velferdsstat, en inkluderende offentlighet og institusjoner som ønsker å se alle som en del av fellesskapet.

Almir Martin

Norge har også tatt tydelige oppgjør med tidligere urett, fra fornorskningspolitikken til behandlingen av samer, jøder, romfolk og homofile.

I et globalt perspektiv er Skandinavia blant de minst rasistiske og mest tolerante regionene i verden. Nettopp derfor er det viktig å stille krav tilbake om deltakelse, ansvar og verdimessig integrering.

VG-kommentator Shazia Madjid, som i likhet med meg har muslimsk bakgrunn, har helt rett når hun peker på at begrepet «ikke vestlig innvandring» ofte fungerer som en eufemisme for innvandring fra muslimske land. Det er ikke alltid jeg er enig med henne, men akkurat her treffer hun presist. For det er nettopp i disse miljøene mange av de mest krevende integreringsutfordringene oppstår.

Når dette pakkes inn i uklare og tekniske begreper, blir det vanskeligere å føre en ærlig debatt om verdier, sosial kontroll og samfunnsdeltakelse.

Sårbar velferdsstat

Allerede i 2011 advarte Brochmann-utvalget om at høy innvandring fra lavt utdannede grupper kunne utfordre velferdsstaten. Brochmann II i 2017 fulgte opp med en tydelig advarsel om svekket tillit og sosialt samhold dersom integreringen ikke lykkes. Begge utvalgene understreket at en sjenerøs velferdsstat er sårbar når mange står utenfor arbeidslivet, og at konsekvensene handler like mye om tillit som om økonomi.

Samtidig utgjør innvandrere en stadig større andel av sosialhjelpsmottakerne.

Norskfødte utgjør dermed en mindre del av mottakerne totalt, uten at dette nødvendigvis betyr at færre norskfødte mottar sosialhjelp. Utviklingen merkes i skole, helse og Nav: skolene bruker mer ressurser på språkstøtte og spesialundervisning, helsevesenet på tolketjenester og kroniske helseutfordringer, og Nav på mer omfattende oppfølging av personer som står utenfor arbeidslivet.

Det er heller ikke riktig at dette går seg til over tid. Enkelte av gruppene som sliter mest har også hatt lengst botid. Statistikken peker i samme retning år etter år.

Likevel hevdes det ofte at de som ønsker en strammere innvandrings og integreringspolitikk er ute etter enkle svar.

De som peker på realitetene, blir gjerne fremstilt som lite kloke, ubalanserte eller på vei mot ytre høyre, bare fordi de forholder seg til fakta. Dette er en myte. Det er snarere den sterke trangen til å overkomplisere situasjonen som har bidratt til at vi står der vi står.

Konkrete poenger drukner i et vell av forklaringer og patos. Noen ganger er ting rett og slett som de er, uten behov for innpakning.

Handler ikke om etnisitet

Forskning bestilt av Integrerings og mangfoldsdirektoratet understøtter dette bildet. I Fafo- rapporten Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll fra 2019, som sammenligner familier med bakgrunn fra Pakistan, Somalia og Sri Lanka, finner forskerne tydelige forskjeller i integreringsløpene.

Tamilene trekkes frem som gruppen som har kommet lengst, sammenlignet med både pakistanere og somaliere. Det er den gruppen som også har kortest botid.

Forklaringene handler ikke om etnisitet, men om hva identiteten bygger på. For mange tamiler er den knyttet til språk, utdanning og sterke fellesskap, og mindre til religiøse føringer, noe som ser ut til å gjøre deltakelsen enklere.

Forskningen viser samtidig at deler av de pakistanske og somaliske miljøene legger stor vekt på kulturelle og religiøse praksiser som står i konflikt med norske normer og grunnleggende humanistiske verdier. Dette innebærer strenge kjønnsroller, begrenset sosial omgang og klare forventninger om lydighet.

Ungdom møter da stramme rammer i spørsmål om kjønn, venner, seksualitet og personlige valg, og religion eller tradisjon brukes ofte som begrunnelse, særlig når familiens ære står på spill.

Religiøst press utenfor familien

Det samme bildet forsterkes i Proba samfunnsanalyse sin rapport Negativ sosial kontroll på skolen fra 2024, også den bestilt av IMDi.

Her dokumenteres det at ungdom i enkelte muslimske miljøer opplever sterkt negativt sosialt og religiøst press, ikke bare fra familien, men også fra jevnaldrende på skolen. Imdis mangfoldsrådgivere rapporterer om kontroll knyttet til religionsutøvelse, påkledning, faste, bønn, kontakt med motsatt kjønn og lav toleranse for skeivhet.

Dette skjer gjennom gruppepress, ryktespredning og sosial sanksjonering, og begrenser elevenes frihet og deltakelse i skolen.

Dette bekreftes av omfangstall fra hjelpeapparatet: I fjor mottok Imdi og Bufdir over 2000 henvendelser om negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æresrelatert vold, hvor rundt 90 prosent gjaldt familier fra muslimsk dominerende land i MENA-regionen. Mørketallene er store, og dette er et stabilt mønster dokumentert i både forskning og praksisfeltet.

Muslimer er ikke én gruppe, og integrering er ikke én historie. Mange med muslimsk bakgrunn lykkes godt i Norge. Bosniere og iranere gjør det i snitt svært bra, det samme gjør tamiler, vietnamesere. Integrering fungerer altså for mange.

Samtidig står enkelte grupper fra MENA-regionen fortsatt langt fra arbeidsliv og samfunnsdeltakelse. Forskning og praksisfeltet peker særlig på utfordringer som negativ sosial kontroll, sterke kjønnsnormer og begrenset ungdomsfrihet. Når noen grupper lykkes over generasjoner og andre faller utenfor, må vi derfor spørre hva som forklarer forskjellene – og hva vi kan lære av dem som lykkes.

Politisk refleksjon og praksis

Denne typen reaksjoner preger ikke bare enkeltdebattanter, men også politikken. Arbeiderpartiets nestleder Tonje Brenna sa nylig i Klassekampen at venstresiden må «skjerpe seg», og at tiden for moralske og svevende diskusjoner er over.

Hun opplever at konkrete forslag om innvandring ofte møtes med anklager om å være «umoralske» eller «likne Frp» i stedet for å diskuteres saklig. Når selv Arbeiderpartiet etterlyser en mer praktisk tilnærming, viser det at integreringsutfordringene ikke tilhører høyre eller venstresiden alene. Dette er et felles samfunnsansvar.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg er imot innvandring, men fordi jeg som førstegenerasjons innvandrer med muslimsk bakgrunn har sett hvor avgjørende integreringen er. Riktig integrering innebærer tydelige krav som gir muligheter og deltakelse. Svak integrering skaper utenforskap, svekker tilliten og bygger parallelle normsystemer som ikke fremmer inkludering.

Jeg kjenner også utfordringen med ulike forventninger. Nettopp derfor trenger vi i noen muslimske miljøer rom for selvkritikk og læring fra dem som lykkes.

Det er et relevant spørsmål hvorfor bosniske muslimer og tamiler fra krigsherjede land har etablert seg bedre enn andre i samme situasjon. Dette viser at suksess også handler om normer, forventninger og praksiser. Ærlighet handler om å beskytte dem som rammes når integreringen svikter. Skal politikken bli bedre, må vi kunne snakke åpent, også når det er krevende.

Det er fullt mulig å ha respekt for menneskeverdet og samtidig stille krav. Det er ikke høyreekstremt. Det er selve forutsetningen for et velfungerende samfunn.