Herold

*I disse uker *har det utartet seg fullstendig kaos rundt kollektivtransporten og sperringen av Trondheim sentrum. Vi hører eksperter som Torgeir Jondum fra politiet, som erklærer at veimerkingen er mer forvirrende enn noen gang. Vi ser at eksperter innen tungtransport blir angrepet som inkompetente når de rapporterer om sikkerhetsproblemer.

Politiet med oppsiktsvekkende Midtbyen-beskjed: – Svært utfordrende

*Jeg er *en vanlig bruker som, med egne øyne, flere ganger har sett kollektivtransport kjøre på rødt lys eller ikke stoppe for å gi fotgjengere forkjørsrett på gangfelt. Jeg sier ikke at all kollektivtransport er slik, eller at alle sjåfører kjører uansvarlig, men høy hastighet er dessverre en svært vanlig opplevelse når man tar bussen.

Dessuten, i alle disse debattene og angrepene, blir én ting systematisk oversett: Behovene til mennesker med nedsatt funksjonsevne eller eldre. Dette er et problem jeg lever med hver dag, gjennom min datters funksjonshemming.

Min datter elsker å ta bussen, hun har alltid hatt det kjempegøy, men den som skal følge henne, blir tvunget til å møte utallige problemer hver eneste gang, som jeg kort vil liste opp:

*Politikerne som *plasserer seg demonstrativt midt i gata for å kommunisere hvor deilig det ville være med en bilfri sentrum, burde prøve å bruke en rullestol en hel dag, om vinteren. Da ville de forstått at det ikke er et privilegium å bruke en bil for å komme seg rundt, men en nødvendighet når man ikke har mulighet til å gå. På samme måte burde politikerne som setter budsjett og miljø først, prøve på egen kropp å forstå betydningen av det virkelige liv når man har vansker med å bevege seg.

Reagerer på politiets sjokk-utspill: – Ikke bra

*Dessverre er *realiteten at folk ofte tror de har rett uansett. De tror at å tenke på budsjettet eller miljøet alltid er det riktige valget... men virkeligheten er annerledes. Dette er ikke Facebook eller TikTok. Virkeligheten handler om å klare å gi et verdig liv til mennesker som fortjener det, fordi de har en nedsatt funksjonsevne. For meg kommer disse menneskene før budsjett og miljø, fordi de allerede har betalt den høye prisen livet har pålagt dem.

Avslutningsvis, jeg vil gjerne at denne avisen skal komme med et forslag: en test, som både journalister og politikere gjennomfører, slik at de forstår at deres ord og ideer ofte ikke er basert på den virkeligheten vanlige folk, som meg og datteren min, møter hver eneste dag.

Bli med i debatten!

1. Hvor jeg bor har jeg tre mulige busslinjer (linje 3, 11 og 18), så tilbudet er godt. Problemet er at den nærmeste holdeplassen er 1 kilometer unna. Med en rullestol er det en lang vei om sommeren; om vinteren, med is og snøfonner, er det umulig.
2. I 80 % av tilfellene når vi tar bussen, må vi åpne rampen selv. Bare i 18 % av tilfellene hjelper sjåføren oss aktivt med å komme om bord. Og i 2 % av tilfellene... stopper ikke bussen i det hele tatt.
3. For oss som foreldre til en person med nedsatt funksjonsevne, som er nødt til å dra på sykehusbesøk eller til fastlegen flere ganger i måneden, er det et mareritt å bruke offentlig transport. Derfor bruker vi en tilpasset bil for funksjonshemmede, men for å komme oss til sykehuset er vi likevel nødt til å krysse hele byen.
4. En gang hadde vi en busstopp bare 200 meter unna, men den ble fjernet. For kostbart, sa de.