Herold

Jeg kjøper ikke premisset om at kommunalt eierskap er en forutsetning for god bevaring.

I sitt innlegg «Ikke selg Lillerommen» (21.12) argumenterer Raumnes historielag for at kommunalt eierskap er en forutsetning for bevaring. Det premisset mener jeg bør diskuteres.

Jeg deler engasjementet for Lillerommen som et viktig kulturminne i Nes. Det er et bygg med stor historisk og arkitektonisk verdi. Nettopp derfor mener jeg at debatten om framtidig eierskap og drift må føres på et mer realistisk og framtidsrettet grunnlag enn det Raumnes historielag legger til grunn.

Ikke selg Lillerommen!

Jeg kjøper ikke premisset om at kommunalt eierskap er en forutsetning for god bevaring. Tvert imot finnes det mange gode norske eksempler på at privat eierskap har vært avgjørende for både vern, vedlikehold og aktiv bruk av kulturminner. Røros bergstad er kanskje det tydeligste eksempelet: Flertallet av bygningene der er privateid, samtidig som området regnes som et av Norges best bevarte kulturmiljøer. Vernet sikres gjennom strenge regler – ikke gjennom offentlig eierskap.

Det samme ser vi i Gamlebyen i Fredrikstad, hvor private eierskaper, kombinert med regulering og antikvariske krav, har gitt høy aktivitet, godt vedlikehold og et levende bymiljø. Disse eksemplene viser at det er fullt mulig å forene privat eierskap med sterk vernemyndighet.

Jeg mener derfor det er både legitimt og nødvendig å stille spørsmål ved om kommunen er den beste eieren av Lillerommen. Bygget koster, etter det jeg forstår, i størrelsesorden en halv million kroner årlig i drift. I en kommune med stramme budsjetter må det være lov å spørre hvor disse midlene skal tas fra. Skal det prioriteres ned andre lovpålagte oppgaver innen helse, skole eller samferdsel?

Det Raumnes historielag ikke svarer på, er hvordan en fortsatt kommunal drift faktisk skal finansieres over tid. Å slå fast at bygget «må» eies av kommunen er ikke i seg selv en løsning – det er en forutsetning som skyver regningen videre, også til kommende generasjoner.

Et eventuelt salg innebærer heller ikke at kommunen gir slipp på vernet. Salg kan fullt ut kombineres med klausuler som sikrer bevaring, bruk og tilgjengelighet. Kulturminnestatus, reguleringsbestemmelser og juridiske vilkår følger bygget – ikke eierformen. Spørsmålet er derfor ikke om Lillerommen skal bevares, men hvordan dette best kan gjøres på en økonomisk og funksjonell bærekraftig måte.

Historiske bygg overlever ikke fordi de fryses i tid, men fordi de gis relevans for nye generasjoner. Som Riksantikvaren selv pleier å si: 'Det beste vernet er bruk'

Utfordrende budsjettarbeid: – Vanskelig å få endene til å møtes

Det gamle herredshuset Lillerommen