Herold

Som Hobbyfilosof har jeg skrevet om mange ulike temaer over tid. Den røde tråden håper jeg likevel er ganske klar: Det handler om oss mennesker og om samfunnene vi skaper, hjemme og ute. Samfunn formes i stor grad av hvordan vi oppfører oss, og av hvem vi velger å følge.

Håp er ikke naivitet, det er en nødvendig drivkraft. I tider som dette blir det ekstra viktig å snakke om håp. Siden 2020 har vi levd med uvanlig mange utfordringer og bekymringer, og året 2025 har vært ganske spesielt. Nå må vi ha troen på at det skal bli bedre. Skal vi nærme oss «det gode samfunn», må vi tørre å ta riktige valg for mennesker og natur – både som enkeltpersoner, ledere og politikere. Livet har ingen iboende mening – den må vi selv skape (Sartre og Camus). Vi må ta vare på det som er bra, og samtidig utvikle oss selv og samfunnene våre i en god retning.

Nå er vi på vei inn i et nytt år, og håpet må omsettes i noe konkret.

I Asker ble for eksempel budsjettet for 2026 bedre enn fryktet – på flere viktige områder slik jeg håpet, og som jeg har skrevet om tidligere. Honnør til våre politikere denne gangen. Det viser at positiv utvikling er mulig, om mange nok engasjerer seg og sier fra. Det er oss det kommer an på. Derfor prøver jeg, midt i alvoret, å skrive om hva vi faktisk kan gjøre for å få det bedre.

Jeg mener vi bør lytte til mennesker med erfaring. Derfor skriver og snakker jeg også litt om meg selv og min egen livserfaring, som preger holdningene og meningene mine. I Filosofisk Kafé på Slemmestad bruker jeg noen ganger meg selv og forhold fra arbeid og familieliv som eksempler.

Livet mitt startet noe trøblete, men jeg har vært heldig, ganske flink, og fått til mye. Jeg har jobbet skikkelig «på gulvet» og hatt lederansvar for mange mennesker, materiell og store verdier. Jeg har vært i FN-tjeneste og blitt beskutt på nært hold, med den erfaringen det gir av sårbarhet og tilfeldigheter i livet. Utdanningen min er variert, grei og god, og alt dette har først og fremst gitt meg forståelse for hvor mye det alltid er å lære.

Mye gir grunn til håp. Ikke minst ser vi nå at erfaring og evnen til stadig å lære, er egenskaper kunstig intelligens ennå ikke har.

Jeg har jobbet med mennesker fra mange kulturer, flyttet mye i inn- og utland og opplevd svært ulike lokalsamfunn – fra Finnmark til Brussel og Kashmir. Dette har styrket én tanke: Det må være mulig å skape bedre samfunn enn mange av dem vi ser rundt oss i dag.

Samtidig opplever jeg det som krevende å forstå en del mennesker, selv om jeg prøver.

Noen av disse tar lederroller, som mange følger – på godt og vondt. Det er slik at ledere i stor grad setter tonen for kulturen som etableres. Det er et ansvar vi har all grunn til å forvente at de tar.

Det er også slik at jeg har meninger om samfunnspolitikk, men forsøker å være lite partipolitisk. Noen ganger kaller jeg meg selv en «borgerlig sosialdemokrat» – et begrep som ikke finnes, men som kanskje sier noe om at jeg er mer opptatt av løsninger enn av partier.

Til sist vil jeg bare si: Den tiden vi har her på jorda, bør vi bruke til å bidra til at flest mulig har det best mulig – oss selv, våre nærmeste og samfunnet. Samtidig må vi ta vare på den fantastiske naturen vi har.

Smartembed for https://www.rha.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=307389

Vi må dessverre være realistiske. Enkelte mennesker søker mest mulig rikdom, makt og lederposisjoner uten hensyn til fellesskapet. Kreftene som ødelegger mye i verden er sterke, men disse menneskene er få. De får likevel altfor mange følgere, også blant mennesker i vår nærhet. Da kan vi ikke være naive. Denne kampen må tas, hjemme og ute, om vi skal få det bedre. Slike ledere hører ikke hjemme i gode samfunn.

Samtidig er det helt greit å lykkes og bli rik, så lenge man opptrer som en ansvarlig samfunnsborger. De som håndterer den rollen godt, bidrar også til ressursene velferden vår bygger på. Vi må evne å se forskjellen.

Det er her håpet og noen av løsningene ligger: Vi må gjøre de nødvendige tingene på riktig måte.