Herold

Kvistfri furu, godt håndverk og knivarbeid med røtter i lange bygdetradisjoner. Hel ved på alle vis. Mye av det står fortsatt i rommet det ble innkjøpt til. Det ble laget for å vare. 1900-tallets ikoniske møbler fra fabrikkene i Skåbu og i Lia på Fron representerer noe solid og godt ved norsk bygdekultur.

Da Jonas hadde Krogenæs-klokke i stua var det gjort

Noen tiår etter at produksjonen ble lagt ned, lever Krogenæs-møblene fortsatt. Ute i bruktmarkedet finner vi både stoler, bord, skatoller, framskap, senger og kommoder, med og uten bruksmerker, men alt i hovedsak i skjønneste orden 30, 40, 50, 60 og 70 år etter at det ble sendt fra fabrikk. Nesten uten unntak til latterlig lave priser, tatt i betraktning både materialvalget og alle de arbeidstimene som ble nedlagt i dette for å gjøre det «evigvarende».

Furumøbler for moderne hjem, basert på gammel norsk bondetradisjon, fikk sine tiår. Merkevaren forsvant da møbler ikke lenger var noe som skulle følge oss det meste av livet, men byttes ut med skiftende trender. Det som var evig og litt dyrere, tapte for det forgjengelige da skuffer og skap gikk fra være solid håndverk til å bli flatpakket pallevare med monteringsanvisning og vedlagt unbrakonøkkel. Det er lite igjen av det som ble laget av møbler før årtusenskiftet. I bruktmarkedet deler godsakene fra Krogenæs rom med det som er atskillig nyere.

Kanskje ble de litt kjedelige for generasjoner som jakter skiftende inntrykk.

Vi får ingen renessanse for arbeidsintensiv møbelproduksjon. Det vil alltid være en viss etterspørsel etter godt håndverk, men det kommer ingen ny gullalder for kvistfri furu med spor etter kvasse jern og frøningers stødige treskjærerhender.

Det gjør brukthandelen til ei minnebok. Det gjør noen titalls annonser til en markedsplass der vi også kan minnes bærekraftig møbelproduksjon basert på lokale råvarer, lokale tradisjoner, og solid arbeidskraft. Dette er bærekraft på billigsalg.

Denne krakken har blitt et samlerobjekt: – Det kan kanskje prutes litt