Herold

Mjøsa ble reddet – det kan Oslofjorden også bli

Staten må ta lederskap

Fjorden kan reddes

Oslofjorden er i krise, og det gjelder også Drammensfjorden – fjordarmen som berører Lier direkte. Skal vi lykkes, må vi lære av Mjøsaksjonen fra 1970-tallet: tenke helhet, ta lederskap og investere i løsninger som varer.

Det finnes øyeblikk hvor vi som fellesskap må bestemme oss for om vi mener alvor. Oslofjorden er i ferd med å kveles av forurensning og næringsstoffer. Vi ser det i vannkvaliteten, i artsmangfoldet som forsvinner, og i bunntilstanden som brytes ned. Fiskeforbudet i fjorden var et varselskudd. Hvis vi ikke handler, forsvinner ikke bare fisken – hele økosystemet står i fare.

Tiltakene som gjøres i dag er for fragmenterte. Kommunene rundt Oslofjorden presses til å finne løsninger hver for seg eller noen få sammen. Resultatet blir mindre miljøeffekt og høyere kostnader på lang sikt.

Historien viser at det er mulig å snu naturkriser. Da Mjøsa stod på kanten av kollaps på 1970-tallet, valgte Norge å handle. Det krevde politisk mot, samarbeid og investeringer. Resultatet kjenner vi godt: Mjøsa ble reddet.

Vi står igjen ved et veiskille. Som ordførere er vi opptatt av løsninger som gir både høy miljøeffekt og god økonomi. Nye nitrogenrenseanlegg alene vil ikke redde Oslofjorden, men de er en avgjørende del av løsningen. Når vi først skal bygge nytt, må vi bygge for fremtiden.

Ett stort regionalt renseanlegg på Tofte i Ytre Oslofjord kan gi bedre rensing enn mange småanlegg. Det vil kunne håndtere medisinrester og mikroplast, og sørge for at restprodukter utnyttes, i stedet for å bli et avfallsproblem. Det gir både høyere miljøeffekt og bedre ressursutnyttelse, og det er også bedre økonomi på lang sikt.

Statsminister Støre har sagt at Oslofjorden er en av regjeringens viktigste miljøprioriteringer. Skal det bety noe i praksis, må staten støtte løsningene som faktisk kan gjøre en reell forskjell. Hvis alle bygger egne eller små regionale anlegg, låser vi oss til løsninger som gir fjorden langt mindre effekt.

Mjøsaksjonen lyktes fordi staten tok lederskap. Det samme lederskapet trengs nå. Tofte-alternativet kan bli vår tids Mjøsaksjon. Vi trenger et reelt handlingsrom for å vurdere alternativet, sammen med klare og samordnede frister, og statlig vilje til å bidra økonomisk i forskjellen mellom et minimumsanlegg og et fremtidsrettet anlegg med høy miljøeffekt.

Staten har gjort det før. Staten kan gjøre det igjen.

Vi vet at fjorden kan reddes. Men vi vet også at dører lukker seg når beslutninger først er tatt. Når kommunene låser seg til hver sin løsning, er det for sent å tenke helhet igjen.

Mjøsa fikk en ny sjanse. Nå må vi bestemme om Oslofjorden skal få det samme.