Herold

Når dette skrives blar vi om på kalenderen om noen få timer. 2025 blir til 2026, og et helt nytt år med «blanke ark og fargestifter», som Prøysen skrev, ligger foran oss.

Vi står midt oppi en tid da utvalget av fargestifter vi har å velge blant kan virke å være dominert av det som er grått og svart, men fakta er jo egentlig at det meste er opp til oss selv hvilke farger vi ønsker å fargelegge det nye året og de nye arkene med.

Rundt oss er det uro, – masse uro. Kanskje mer uro og ondskap enn på lang, lang tid. Russlands fullskala angrepskrig mot Ukraina framstår fortsatt like vond og meningsløs som den har gjort i snart fire år. På Gaza er det like ille, og i Midtøsten er det opprør og utsikter til flere kriger. USA skal jeg forbigå helt i stillhet, – stikk motsatt av det landets president gjør. Jeg kunne ramset opp mye mer, men dette er det som preger vårt nyhetsbilde mest i det daglige.

Det er jammen ikke rart at vi innimellom blir både deprimerte og ser bare de grå og svarte fargestiftene.

Men så er det heldigvis sånn at «suset over furua» som Prøysen også skriver om gir håp, og det gir muligheter.

Der vi bor og lever har vi det godt, – veldig godt. Det er bare det at verden, og dens elendighet kommer så fryktelig tett på oss. Dette blir brakt til oss gjennom en utvikling, ikke minst av sosiale medier, som gir oss hendelsene på den andre siden av kloden i løpet av noen få sekunder. Det har alltid vært mye uro, ufred og elendighet rundt oss i verden. Men tidligere hendte det at vi måtte vente i både minutter, timer og sågar dager før vi fikk informasjon om det. Og det var iallfall gjennomgått av noen med litt "filtrert" blikk før det havnet hos deg.

Alt var ikke bedre før i tida, men noe var det.

Vi var mer til stede, vi var tettere på hverandre, og for de som husker det; vi gikk faktisk bort til naboen og banket på døra uten at vi sendte melding en dag i forveien for å sjekke om det kunne passe. Over kaffekoppen ble verdensproblemer løst, men den gang var kanskje verdensproblemene vi pratet om langt nærmere oss. Verden var ikke mindre, men den føltes mindre.

Alt var ikke bedre før i tida, men vi som fikk oppleve en oppvekst uten nesen stødig plassert i en mobilskjerm full av de vakreste, mest vellykkede ungdommer og unge voksne verden over, hadde iallfall en annen og «lettere» oppvekst. Vi kunne være oss selv, vi ble ikke vurdert og dømt fra minutt til minutt, selv om det også den gangen fantes influensere på sin måte.

Alt var ikke bedre før i tida, men noe var det. Det er akkurat dette «noe» vi skulle hentet tilbake, og trøsten er at det er veldig opp til oss selv hvilke fargestifter vi velger å bruke i 2026. Klarer vi å finne fram til de gule solrike fargene, de grønne spirende fargene og de røde som kan symbolisere liv, energi, kjærlighet og lidenskap? Ja, klarer vi det, så kan vi gjøre hverdagene gjennom 2026 lettere for oss selv.

Så er det ikke så enkelt. Det finnes mange blant oss som sliter med «verdensproblemer» langt tettere på seg enn mange av oss andre heldige. Verden har blitt tøffere, og også landet vårt har blitt kjøligere. Vi går ikke og banker på døra og bare setter oss ned og prater og lurer på: «Hvordan har du det EGENTLIG?». Iallfall gjør vi det i altfor liten grad. Det handler om å bry seg om hverandre. Men stiller du det spørsmålet må du også evne å lytte på svaret og ta det innover deg. Det er altfor mange hos oss også som sliter med hverdagene, både menneskelig, sosialt, økonomisk og helsemessig. Samfunnet vårt hadde blitt mye varmere om vi stilte spørsmålet - og lyttet på svaret. Problemet er at vi ofte ikke har tid til å vente på svaret, – vi skal jo tross alt scrolle videre i vårt eget liv.

Dette var ord fra en mann som har rundet et nytt år i løpet av romjula, og som har begynt å oppleve en god del nyttårsfeiringer og forsetter. Samtidig har jeg klokkertro på det lille samfunnet vi lever i. Tenk om vi tok fram fargestiftene med de aller mest glade og livlige fargene vi finner. Tenk om vi kunne bruke dem i hverdagen, både når vi driver med vårt eget, men også når vi hever blikket og ser stolt utover det vi har, og det vi kan være og bli.

Jeg er en fersking i Snåsa, men bygda og bygdefolket har så langt gitt meg utelukkende gode erfaringer. Jeg har latt meg imponere av mye. Det handler om måten å være til hverandre på, og det handler ikke minst om den store viljen til utvikling "provosert" fram av en framtidsoptimisme. Mange snåsninger er tøffe, satser stort og jobber tilsvarende hardt for å oppnå de målene dere setter dere.

Jeg er født og oppvokst, og lever delvis fortsatt mitt liv, i ei bygd som ligner veldig på Snåsa, og både utfordringer og muligheter er veldig gjenkjennbare. Både Snåsa og Meråker utfordres av sentraliseringskraften nasjonalt, men også regionalt. Trøsten vår er at ingen av de to bygdene er veldig usentrale. Og fakta er at det er alle muligheter til å fortsette med å være ei god bygd å bo og leve i. Jeg opplever at Snåsa og snåsningene i det store står veldig godt samlet, og er på alle måter ei attraktiv bygd. Her har vi det meste av det vi trenger i hverdagen, trygge og gode oppvekstmiljø, så da handler det om at alle står sammen og trekker i samme retning. I bunnen for all utvikling ligger det et brennende ønske om at bygda skal være så bra som mulig, - ikke minst for kommende generasjoner.

Dagen i dag er den «nyttårsforsett-dagen». Jeg tror jeg kan oppsummere mine forsett, eller rettere sagt ønsker og mål for 2026, med to ting.

Det første er personlig og handler om å ta bedre vare på en stadig eldre kropp og sjel som har tilbrakt det aller meste av et langt yrkesliv sittende på en kontorstol stirrende på en skjerm. Det å fylle på med innhold og styrke både i form av aktivitet og opplevelser er nødvendig og oppbyggende.

Det andre er for Snåsa, og er at alle snåsninger løfter hverandre framover. Vi utfordres fra mange bauger og kanter, og da handler det om å gjøre hverandre så sterke og gode som mulig. Vi er bare drøyt 2000 snåsninger, men for en styrke vi kan utgjøre sammen. Klarer vi å faktisk bry oss om naboen og sambygdingen, enten det er på det private plan, på det politiske plan eller i næringslivet, så står vi stødig på veien framover.

Og ja, så har jeg ett nyttårsforsett til; jeg ønsker at du også hjelper oss i Snåsningen til å bli enda bedre og sterkere. Jeg er fryktelig lite objektiv i akkurat dette, men du verden så heldige snåsningene er som har en egen (oppegående) lokalavis som skriver om bygda alle er så glade i, og menneskene som har tilknytning hit. Det er langt fra noen selvfølge, - snarere tvert imot.

Du kan gjøre oss bedre med å tipse Lornts eller meg om smått og stort. Vi lover å bruke de glade fargestiftene desidert mest på de blanke arkene som ligger foran oss.

Ta vare på deg selv og dine – godt nytt år!