Herold

Skibotn-saken handler ikke om mer dialog. Det handler om handling i tråd med loven.

Føre-var-prinsippet er et ufravikelig prinsipp i norsk miljørett. Det er ikke en politisk ambisjon, ikke et skjønnsmessig hensyn og ikke en intensjon som kan fravikes når det blir krevende. Det er en rettslig plikt. Når det foreligger risiko for alvorlig eller irreversibel skade på miljø eller helse, skal manglende kunnskap ikke brukes som begrunnelse for å unnlate å handle.

Likevel finnes det saker der dette prinsippet i praksis ikke anvendes. Ikke midlertidig. Ikke unntaksvis. Men systematisk, over lang tid. Saken i Skibotndalen er et slikt tilfelle.

Jeg skriver dette både som berørt innbygger og næringsdrivende innen naturbasert reiseliv, og som fagperson. Jeg har bachelorgrad med tilleggsfag i samfunnssikkerhet og miljø fra UiT Norges arktiske universitet, og er utdannet til å vurdere risiko, konsekvens og forvaltningsansvar. Nettopp derfor er det umulig å lese denne saken som en lokal konflikt eller et spørsmål om «opplevd ubehag». Dette er en sak om manglende anvendelse av bindende rettsregler – med alvorlige samfunnsmessige konsekvenser.

Varslene i Skibotndalen oppsto ikke plutselig. Torgeir Kvalberg fra Skibotn skrev en sylskarp kronikk i Nordnorsk debatt 20.11.2002, Avfallsservice kontrollert av Sopranos?

Allerede på det tidspunktet forelå det gjentatte bekymringer knyttet til lukt, utslipp og påvirkning på nærmiljø og natur. Da Kvalberg skrev sin kronikk, var det ikke starten på en konflikt, men et tydelig offentlig varsku. I et system der føre-var-prinsippet faktisk anvendes, burde dette vært et veiskille: midlertidig stans i drift, uavhengige målinger og en helhetlig risikovurdering før videre aktivitet. Det skjedde ikke.

Stans søppelstanken i Skibotn!

I stedet ble driften videreført – og etter hvert kraftig oppskalert. Produksjon og mottak av avfall økte betydelig, uten at det ble gjennomført konsekvensutredninger, systematiske målinger eller samlede vurderinger av økt belastning over tid. Dette bryter med grunnleggende risikologikk. Når risikoen øker, skjerpes forvaltningens plikter. Å tillate oppskalering uten ny vurdering er ikke et nøytralt valg – det er en aktiv unnlatelse av ansvar.

Parallelt ble manglende kunnskap brukt som argument for videre drift. Dette er en direkte inversjon av føre-var-prinsippet. Prinsippet sier at usikkerhet er grunn til forsiktighet. I Skibotndalen har usikkerhet i praksis blitt brukt som begrunnelse for å fortsette. Dermed er befolkningen blitt sittende igjen med risikoen – ikke som et valgt offer, men som en konsekvens av systemets passivitet.

Konsekvensene for naturen blir stadig tydeligere. Forurensning til vassdrag, endringer i elvedelta, tap av fugleliv og svikt i fiskebestander er ikke isolerte hendelser, men uttrykk for kumulativ skade. Når et elvedelta er kartlagt og verne-klassifisert som «Naturreservat», tilsier det skjerpet aktsomhet og lavere toleranse for usikkerhet. Likevel har aktiviteten fått lov å fortsette i to tiår til uten en samlet vurdering av naturens tålegrense.

Også̊ helserisiko har blitt systematisk bagatellisert. Vedvarende eksponering for gasser er omtalt som «lukt» eller «ubehag». Plager er gjort subjektive og individuelle. I risikofaglig sammenheng er dette et alvorlig faresignal. Når mange mennesker rapporterer de samme belastningene over lang tid, er det et kollektivt risikosignal – ikke enkeltpersoners følelser.

I dag foreligger det hundrevis av klager og varslinger i systemet, i tillegg til opprop med bred oppslutning i lokalsamfunnet. Dette er ikke støy. Det er data. Når slike signaler ikke fører til handling, er det ikke mangel på informasjon som er problemet, men mangel på vilje til å bruke tilgjengelige virkemidler.

Situasjonen har også̊ hatt tydelige samfunnsmessige følger. Bolysten i Skibotn er over tid blitt kraftig redusert. Usikkerhet om helse og miljø bryter ned tillit, framtidstro og investeringsvilje. Et grunnleggende spørsmål melder seg: Hvem tar et ansvarlig valg om å flytte med familie og barn til et område der mulig helserisiko ikke er avklart? Svaret er åpenbart. Det gjør man ikke. Usikkerheten i seg selv virker fraflyttende – og er i seg selv en alvorlig samfunnsskade.

For naturbasert reiseliv er dette eksistensielt. Når et område forbindes med forurensning, konflikt og myndigheter som ikke griper inn, forsvinner tilliten. Dette er ikke markedsrisiko, men påført næringsskade som følge av forvaltningssvikt.

Alvoret forsterkes ytterligere når formannskapet selv har uttalt at de følte seg presset til å gi tillatelse til videre drift. Når folkevalgte opplever at handlingsrommet er borte i saker som gjelder helse, miljø og sikkerhet, er det et demokratisk varselsignal. Demokrati forutsetter frie beslutninger. Systempress som gjør alternative valg urealistiske, undergraver dette fundamentet.

Skibotndalen er derfor ikke bare en miljøsak. Det er en test på om føre-var-prinsippet faktisk gjelder i praksis. Og implisitt: Kan vi ha tillit til at det grønne skiftet forvaltes med samme alvor når det blir krevende i virkeligheten?

Dette handler ikke om mer dialog. Det handler om handling i tråd med loven. Når loven er klar, risikoen kjent og konsekvensene alvorlige, er videre passivitet ikke et nøytralt valg.

Hvis føre-var-prinsippet ikke brukes her, i en av de mest åpenbare sakene der villdyrene er oppfylt, er spørsmålet ikke lenger hva som er galt i Skibotndalen.

Da er spørsmålet hva som er galt med måten vi forvalter risiko, ansvar og demokrati på.