Herold

Han var stortalentet som ble en av verdens beste fotballspillere – i den fiktive verden. I virkeligheten ble Andris liv og karriere noe ganske annet enn det han hadde drømt om.

(Tidens Krav) – De må ha hatt ganske god peiling, sier Andri Sigthorsson (48) og humrer.

Vi er på besøk på Angvik Gamle Handelssted i Gjemnes, hotellet som den tidligere fotballspilleren har drevet med kona Anna Angvik Jacobsen siden september i år.

Men nå er det ikke først og fremst hotellplaner det skal snakkes om.

For mange fotballsupportere rundt om i hele verden er 48-åringen fra Island en legende. Og for første gang i sitt liv sitter Andri og ser på tallene som har gjort han verdensberømt.

I spillet Championship Manager 3, som kom ut våren 1999, ble den daværende 22-åringen fra Island til en av verdens beste fotballspillere.

Dette er Championship Manager/Football Manager

Fanbrev fra hele verden

– Jeg husker jeg fikk en telefon fra Eidur Gudjohnsen, forteller Andri da vi spør om han husker første gangen han hørte om sin posisjon i Championship Manager.

– Han var ikke fornøyd! Jeg var nemlig bedre enn han, ler Angvik-direktøren.

På den tiden spilte Gudjohnsen i Bolton og Andri, som spilte for KR Reykjavik, skulle komme til den engelske klubben den sommeren for å trene seg opp etter en skade.

– Jeg skulle trene med dem i to-tre måneder, så han ringte bare for å gjøre det helt klart at når jeg kom til England, skulle vi ikke spille dette spillet!

– Men jeg spiller ikke dataspill uansett, så det var ikke noe problem, smiler Andri.

Siden han ikke spilte selv, tok det også lang tid før han skjønte at han hadde blitt til en ikonisk spiller for mange fotballfans rundt om i verden.

Så begynte fanbrevene å dukke opp.

– Jeg har fått fanbrev fra steder som Brasil og Asia. Og i fjor fikk jeg e-post fra en kar i Russland om dette. Jeg møter også innimellom folk som sier at de husker meg fra fotballen, og det er en del av dem som følger det opp med å si «jeg kjøpte deg alltid». Da skjønner jeg at de husker meg fra spillet, så folk snakker om det ennå, forteller Andri til TKs journalist som selv må erkjenne å ha kjøpt han en rekke ganger i sin egen «managerkarriere».

Til Bayern som 16-åring

At en 22-åring fra islandsk eliteserie hadde evnen til å bli en av verdens beste spillere, var det nok mange som stusset over. Men at Andri på et tidspunkt var et enormt stort talent, er det ingen tvil om. I 1993 ble han hentet til Bayern München fra Island som 16-åring.

– Det var ikke vanlig på den tiden at man dro ut i Europa så ung. Jeg tror jeg var den yngste noensinne som dro fra Island for å spille fotball da, forteller Andri.

På den tiden var det også kvoter på hvor mange utenlandske spillere som kunne hentes inn per sesong. Så vidt Andri kan huske, var det kun han og ett annet ungt talent som kom til klubbens ungdomslag den gangen. Ghanesiske Samuel Koffour, som i Norge nok er mest kjent som mannen som glapp markeringen på Ole Gunnar Solskjær i Champions League-finalen i 1999. De to ble gode venner under oppholdet i München.

Så at den unge islendingen var et stort talent, er det ingen tvil om. Dessverre ødela skader mye av tiden i Tyskland.

Det kommer vi tilbake til.

– Jeg vet ikke om det er grunnen til at jeg ble så høyt rangert i det spillet. Jeg vil jo heller bli husket for målene jeg scoret på banen enn i et dataspill, men det er jo moro. Og jeg vet at det har irritert flere lagkamerater enn Eidur at jeg har vært så god, smiler han.

– En typisk «nier»

Men hvor god var han egentlig på spillet? Det har han lite oversikt selv. Derfor har TK tatt med et bilde av spillerprofilen hans fra Championship Manager 3 for å vise han hvorfor han var såpass ettertraktet.

Det går ikke lang tid før han får et smil om munnen.

22-år gamle Andri hadde maksimal score på både dribling, mot, teft, lagarbeid og arbeidsmoral. Og han scoret også veldig høyt på både hurtighet (19), akselerasjon (18) og teknikk (18).

Men det går heller ikke lang tid før Andri finner ferdigheter han mener var feil.

– Ni på pasning stemmer ikke. Det er for lavt. Ti på avslutninger også, sier han og blir raskt beroliget med at de ferdighetene ble bedre etter hvert i spillet. Andri fikk nemlig høyeste mulig score på potensial, slik at han utviklet seg til å bli bedre og bedre.

– Hva syns du selv var dine styrker som spiller?

– Jeg var en typisk «nier». Jeg var først og fremst en målscorer og var sterkest i boksen. Jeg var ok med ballen i beina også. Og jeg ga alt jeg hadde i hver kamp, forteller han mens han studerer sin egen spillerprofil.

– Så kunne jeg kanskje jobbet bedre defensivt, erkjenner han mens han ser på sin sjuer på takling og sekser på markering.

– Kan jeg få beholde denne for å vise den til ungene mine, spør han og vifter med arket med spillerprofilen sin.

– Så kan jeg skryte litt av meg selv, gliser Andri.

Han har rimelig tøff konkurranse i familien når det kommer meritter i fotballen. Lillebror Kollbein var utenlandsproff i mange år i blant annet Ajax og scoret vinnermålet for Island da de slo England i EM i 2016. Og datter Amanda er utenlandsproff i FC Twente hvor hun var med å vinne serie og cup i Nederland i 2024.

Scoret to mål med ødelagt kne

Det som ble en legendarisk karriere i den fiktive verden, ble mer en historie av hva som kunne blitt i det virkelige livet. Etter overgangen til Bayern München som 16-åring, var Andris karriere mye preget av skader.

– Det startet allerede der. Jeg fikk en leddbåndsskade i ankelen da jeg var 17. Den holdt meg ute i to år, forteller han.

Det var så ille at klubblegen i Bayern München sa at han aldri ville kunne spille fotball igjen, men Andri, mannen med full score på både mot og arbeidsmoral, ga ikke opp og trente seg tilbake. Han dro hjem til Island og KR Reykjavik i 1996 før det ble overgang i Austria Salzburg i 2000 og Molde i 2001. Det ble også sju kamper og to mål på det islandske landslaget.

Hele veien var skadene med han.

Og den 26. mai i 2002 kom skaden som skulle ødelegge karrieren hans. Borte mot Moss pådro Andri seg en alvorlig kneskade i første omgang, men han nektet å gå av banen, spilte hele kampen og scoret til og med to mål i andre omgang.

– Jeg gjemte meg på do i pausen så ikke trenerne skulle se hvor store smerter jeg hadde. Det var kanskje ikke så lurt, men det var sånn jeg var, forteller han.

Han forsøkte å komme tilbake og fikk noen innhopp på tampen av sesongen. Han spilte også åpningskampen sesongen 2003, men kneproblemet kom tilbake. Det ble også hans aller siste kamp. Andri kom aldri tilbake og la opp i 2004, 27 år gammel.

– Jeg oppsummerte etter karrieren og fant ut at jeg hadde vært skadet i til sammen fem år fra jeg kom til Bayern München og til skaden mot Moss. Det er halvparten av karrieren min. Og mye av den andre tiden ble brukt på å komme seg tilbake fra skadene og komme tilbake i form, sier Andri om skadeproblemene.

– Jeg føler jo på at jeg aldri fikk oppleve å få ut det maksimale av hva jeg var god for, erkjenner han.

Haaland knuser toppsjefene

Kjøpte bakeri

På spørsmål om det har vært vanskelig i ettertid, forteller han at det var mest vanskelig underveis i karrieren.

– Det tøffeste var å stå i det. Å se på lagkameratene spille kamper mens man selv var på gymmen for å trene seg opp. Jeg var mye der! Det var det mest frustrerende. Da jeg la opp var jeg mest glad for å være ute av gymmen. Det savnet jeg virkelig ikke, men jeg savner å være på en stadion og spille med lagkamerater, forteller han.

At karrieren ikke ble slik han hadde håpet, har han aldri vært bitter over.

– Sånn er livet. Man må ta med seg de erfaringene og jobbe videre. Jeg har aldri vært en type som ser bakover, slår han fast.

Han hadde sett for seg et langt liv i fotballen. Først som spiller godt inn i 30-årene og så kanskje som trener. Nå sto han plutselig på bar bakke som 27-åring.

– Jeg kjente på at jeg savnet miljøet rundt fotballen. Samtidig trengte jeg kanskje å få litt avstand fra det, sier Andri.

– Så da kjøpte jeg et bakeri i Kristiansund.

Braud og bollur

Han forteller at kjøpet var helt spontant.

– Jeg ønsket meg mer å gjøre etter karrieren og så at det var muligheter i den bransjen i fylket. Så jeg forsøkte å sette i gang med noe da jeg hørte at bakeriet på Futura var til salgs.

Selv om han kommer fra en bakerfamilie på Island, hadde Andri ingen planer om å bli baker selv, men da muligheten bød seg, viste han både mot og teft da han brukte noe av fotballpengene på bakeriet og startet i en helt annen bransje enn fotballen.

Den 5. desember i 2004, ble satsingen omtalt i Tidens Krav.

I starten var det han og Anna som sto bak bakeriet, men etter hvert kom både flere samarbeidspartnere og flere bakerier til. Og sammen med Tor Jan Sevaldsen i Kristiansund og Svein Håkon Ranvik fra Kneippen Molde AS startet de «Braud og bollur» som på det meste hadde sju bakeri spredd rundt i fylket.

Det var Andri og Anna en del av fram til 2008 da de solgte seg ut. Og mens et kapittel ble sluttet i Norge, skulle det også bli starten på et nytt.

På Island.

Anbefaler ikke utelivet

2008 var også tiden for finanskrise, og få steder ble det merket mer enn på Island. Landets tre store banker måtte nasjonaliseres og den islandske valutaen falt betydelig.

Som et resultat av det, valgte veldig mange å flytte fra Island, men igjen viste Andri at full score på både mot og teft var velfortjent. Han og Anna dro motsatt vei.

– Vi var allerede ute av «Braud og bollur» og så kanskje heller mulighetene i en krisesituasjon. Familien min trenge også litt hjelp i bakeribedriften. Så vi bestilte en konteiner, tømte huset og flyttet til Island i 2009, forteller Andri.

Først hjalp de til i familiebedriften, men så i 2011 startet Andri og Anna eget selskap. Der jobbet de med mye forskjellig, blant annet innen restaurantbransjen og med eiendom. De var også inne på eiersiden hos Islands mest populære nattklubb.

– Det kan ikke anbefales, sier Andri kontant da utestedet blir et tema.

– Vi hadde mange prominente gjester som kom dit når de var på Island. Hele omsetningen tok vi inn fredag og lørdag fra klokka 23.00 til 04.00, men da var det også komplett kaos! Heldigvis hadde vi med oss en partner som tok seg av driften, forteller han.

Fra Island til Angvik

Planen var at de skulle bli på Island i to-tre år. Det ble til 16. Og i starten av 2025 var egentlig den nye planen at de skulle værende bli der. Men så kom yngstesønnen Benedikt (13) med et uventet ønske rett over nyttår.

Det kan du lese mer om her:

Nå er det andre «bollur» for Andri: – Senest i juni var det helt uaktuelt

Snaut ni måneder senere flyttet familien tilbake til Norge og til Angvik, der Anna er fra. Og siden første september har Andri og Anna tatt over driften av det kjente hotellet i Angvik, som Annas far Stig. O Jacobsen startet tilbake i 2007 på handelsstedet hvor familien hadde drevet virksomhet i flere generasjoner.

Et hotell som Andri trolig var blant de første til å høre planene om.

– Jeg husker jeg satt med Stig i saunaen hjemme hos dem og at tok meg med ned hit for å vise meg området. Da var det bare en tom, gammel tønnefabrikk her. Jeg husker vi måtte passe oss for å ikke ramle ned. Da var ting i ganske dårlig stand, men da fortalte han om ideen om å lage et hotell her. Min første tanke var «Ja ja, lykke til», men det tok ikke lang tid før jeg var enig i at det var en god idé, forteller Andri

– Og den angrer han neppe på, for maken til fint hotell skal du lete lenger etter, sier han og ser ut mot fjorden fra den ene spisesalen.

Flere og flere har fått øynene opp for det samme. I tillegg til Nordmøre og Romsdal, begynner flere og flere å legge merke til hotellet på det gamle handelsstedet både på Sunnmøre og i Trøndelag.

Et av målene Andri og Anna har for den videre driften er å også bringe inn flere turister fra utlandet til hotellet.

– Kanskje dette kan hjelpe der, sier Andri med et stort glis og vifter med arket med spillerprofilen igjen.

Livets viktigste lagkamerat

Gjennom både fotballkarrieren og i tiden etterpå har lagarbeidet vært veldig viktig for Andri. Og det har han også tatt med seg til Angvik Gamle Handelssted.

– Jeg har kanskje hatt ekstra mye fokus på det fra min tid som fotballspiller, men når du har en bedrift, er det lagarbeid utrolig viktig. Ikke minst på et hotell. Her har vi forskjellige avdelinger som resepsjon, spa, restaurant og kjøkken og alle må fungere godt sammen. Da er ingenting viktigere enn godt lagarbeid i bunn. Så det har Anna og jeg hatt mye fokus på. Det er lagarbeidet som skal drive dette stedet videre.

Godt lagarbeid har vært viktig i partnerskapet med Anna også. Både privat og i jobbsammenheng. Siden starten med «Braud og bollur» har de to jobbet sammen i rundt 20 år.

– Vi liker hverandres nærvær. Det er et godt utgangspunkt, sier Andri med et smil om samarbeidet han har med kona.

– Vi jobber veldig godt sammen og så har vi kanskje litt ulike styrker. Hun er bedre på det meste, men jeg har mine områder også. Og så langt trives vi veldig godt med jobben vi har her på hotellet.

– Hva er det du ser mest fram til ved å drive hotell her?

– Det er helt fantastisk å komme på jobb hver dag i disse omgivelsene. Når jeg kommer på jobb, ser jeg gjester som bader i sjøen før frokost. Det gir veldig mye å jobbe i dette miljøet, svarer Andri.

– Det er den fineste arbeidsplassen jeg har hatt.

– Så dette er bedre enn gymmen?

– Ja, det kan du være sikker på!