Debatten bør ikke handle om «for mange» eller «for få» ADHD-diagnoser. Det viktige er at barn får riktig hjelp.

Debatt

Når bekymring blir en diagnose

Debatten bør ikke handle om «for mange» eller «for få» ADHD-diagnoser. Det viktige er at barn får riktig hjelp.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

De siste årene har antallet henvisninger for ADHD hos barn økt betydelig. I møte med barn, foreldre og skole ser jeg ofte et mønster av konsentrasjonsvansker, uro, lav utholdenhet og reguleringsutfordringer.

Mange barn strever reelt, og behovet for hjelp kan være tydelig. Samtidig er det vanskelig å la være å stille spørsmålet: Hva er det egentlig vi ser mer av? ADHD, eller barn som strever i rammer som har blitt trangere?

I henvisningene beskrives dette ofte med ord som «uoppmerksomhet», «konsentrasjonsvansker» og ikke sjelden «angst».

I praksis samles dette lett under formuleringen «mistanke om ADHD». Det skjer ofte tidlig i forløpet, selv når bildet fremstår som sammensatt og tydelig preget av kontekst og belastning.

Økt kunnskap om ADHD har vært avgjørende for at mange barn har fått bedre forståelse og tilrettelegging. Samtidig har tempoet i henvisninger og utredninger økt markant.

En diagnose er ikke nøytral. Den påvirker hvordan barnet forstår seg selv og hvordan omgivelsene møter barnet.

Skolen er presset, familier er slitne, og helsevesenet forventes å levere raske avklaringer. I en slik sammenheng blir diagnosen ofte et håp om forklaring, hjelp og avlastning.

Kanskje også om ro. Og det er lett å forstå.

Når mange barn strever samtidig, er det også rimelig å spørre hva i rammene rundt dem som har endret seg.

I offentlig barne- og ungdomspsykiatri preges hverdagen av lange ventelister og begrensede ressurser. Utredninger tar tid – og det er ofte nødvendig.

Barn må vurderes over tid og i lys av utvikling, belastninger og sammenheng. For mange foreldre oppleves dette likevel som utilgjengelig, særlig når barnet strever her og nå.

Det er derfor ikke rart at private utredningstilbud fremstår som et forståelig alternativ. Kortere ventetid og raskere svar kan være avgjørende for familier som står i en krevende situasjon.

Samtidig reiser dette viktige spørsmål. Når samme barn kan få ulike konklusjoner avhengig av hvor utredningen skjer, utfordres prinsippet om likeverdig helsehjelp.

Dette handler ikke om å mistenkeliggjøre private aktører, men om å sikre mest mulig lik faglig standard og diagnostisk terskel.

I den offentlige debatten har det den siste tiden også blitt pekt på hvordan presset i psykisk helsevern påvirker både prioriteringer og praksis.

Dette kommer blant annet til uttrykk i en debatt i Nettavisen om kutt i spesialiserte psykiske helsetjenester og hvilke konsekvenser dette kan få for barn og unge.

Det er nærliggende å tenke at slike rammevilkår også kan bidra til de forskjellene vi ser i praksis.

Det er viktig å understreke at ADHD er en reell diagnose for mange barn. Samtidig overlapper symptomene betydelig med normal utviklingsvariasjon, læringsvansker, stress, traumer og høye krav i skole og hverdag.

For rask diagnostisering kan få varige konsekvenser, men det samme gjelder når barn som faktisk har ADHD ikke får hjelp i tide.

I tillegg ser vi at endrede skjermvaner påvirker søvn, oppmerksomhet og evne til selvregulering hos mange barn, og kan bidra til symptombilder som i praksis er vanskelige å skille fra ADHD.

Denne bekymringen deles også internasjonalt og har de senere årene vært gjenstand for faglig og politisk diskusjon.

En diagnose er ikke nøytral. Den påvirker hvordan barnet forstår seg selv, hvordan omgivelsene møter barnet, og hvilke forventninger som stilles.

For rask diagnostisering kan få konsekvenser som varer, men det samme gjelder når barn som faktisk har ADHD ikke får hjelp i tide. Nettopp derfor er grundighet, nøkternhet og faglig trygghet avgjørende.

Debatten om ADHD bør derfor ikke handle om «for mange» eller «for få» diagnoser. Den bør handle om hvordan vi best kan sikre at barn får riktig hjelp, av riktige grunner, til rett tid.

Dette forutsetter både tilstrekkelig kapasitet i offentlig helsetjeneste og vilje til å diskutere hvordan samfunnsendringer påvirker barns fungering.

Å stille slike spørsmål er ikke å bagatellisere barns vansker. Det er tvert imot et uttrykk for alvor – og for et ønske om å møte barn med forståelse fremfor forhastede forklaringer.