Herold

Nytt år, tida er glupsk, eter seg gjennom verden, bit for bit inn i det som er igjen av framtid. Ikke rart jeg ønsker meg en tidsmaskin.

Hvis du spør hvilken filmtrilogi har jeg frivillig sett flest ganger så kan det hende jeg er litt snobbete og sier Gudfaren eller jeg kunne sagt Ringenes herre filmene, men må bare innrømme at Tilbake til fremtiden nok må være det riktige svaret. En underholdningsfilm vi får være med Marty McFly tilbake til de tidene vi fantaserte om i barndommen, til ville vesten, 50 tallet og framtiden med flygende biler. At handlingen utspiller seg på 80-tallet, gir det å se filmene idag, en ekstra bonus for oss over midten.

Min reise hadde begynt med at jeg kjører opp til skaukanten og henter kameraten min. Jeg har kjøpt en gammel Lada, montert en "flux capasitor", vi skal bruke den som tidsmaskin, vi reiser tilbake, vi kjører hele veien ut over bruene ut mot Presteåsen på Tjøme, vi stopper på butikken og veit hvem alle er, vi kjøper inn til fattermat: kjøttkaker, ertesuppe, fiskeboller, vi banker ikke på, går bare inn, slik vi alltid har gjort.

Fatter sitter i stolen sin, sola skinner nesten gjennom han, det lyse pistrete håret, øynene er klare blå, han har ikke slag, han har ikke drukket, han er ikke gammel og innskrumpa før tida, han hilser som han har lengta etter at vi skulle komme på besøk. Det er kaffe, det er sol inn vinduene, det er varme og tippekamp på tv, det flommer over av alt som skulle ha vært. Jeg tar kameraten med meg, jeg vil vise fram alt det som var, jeg er ikke aleine i rommene, jeg omsluttes av trygghet, omsorg, og kameraten min bleikner i alt, nesten så han forsvinner, nesten så han ikke hadde trengt å være med.

Det er som om Fatter brister av all fatterhet, av den kjærligheten som jeg alltid har visst fantes det inne, den flommer over demningen som har holdt alt inne og tenk, vi setter oss ned, vi prater om alt, alt som var vanskelig, alt som var godt, om hvorfor… og plutselig er det riktig at vi sitter overfor hverandre og har en samtale, og alt det stille har fått en lyd, og alt det vonde har fått ord.

Og jeg skulle reist tilbake til hans barndom og sett den lille pjokken løpe rundt i bakkene på Notodden og jeg skulle forstått hvor tørsten kom fra, hvorfor den druknet så mange av dagene hans. Jeg skulle tatt en titt på besteforeldrene mine sine liv, kanskje en liten tur innom vikingtida, men fremtida hadde jeg holdt meg unna. Den hadde jeg ikke turt å oppdage, det får tiden vise i sitt tempo.

Godt nytt år