Herold

Lp-debatten vignett (øverst i alle debattinnlegg)

At de rikeste i Kongsberg nesten utelukkende er menn, kan vanskelig forklares med tilfeldigheter. Og det har i hvert fall lite å gjøre med forestillingen om at kvinner «ikke tør».

Skattelistene for 2024 viser at bare 19 av de 100 med høyest inntekt i Kongsberg er kvinner, og at vi må helt ned til 20. plass før det dukker opp et kvinnelig navn. Dette er ikke et lokalt avvik. Det er et konsentrert uttrykk for et system.

Jessa Crispin skriver i boka «Why I’m Not a Feminist» at mye av samtidsfeminismen har forlatt maktkritikken og erstattet den med personlig mestring. Feminisme har blitt et spørsmål om selvtillit, valg og individuell suksess, ikke om strukturer, eierskap og økonomisk makt. Tallene fra Kongsberg illustrerer nettopp dette poenget.

La oss ta fakta først.

Ifølge Statistisk sentralbyrå eier menn rundt 78 prosent av all aksjeformue i Norge, mens kvinner eier 22 prosent. Menn mottar om lag 70 prosent av kapitalinntektene. Det er kapitalinntektene som virkelig skyter folk til topps på skattelistene. Ikke lønnsinntekt, men eierskap.

Kvinner tjener i snitt rundt 87–88 prosent av menns lønn per heltidsekvivalent. Men forskjellen eksploderer jo høyere vi kommer i inntekts- og formueshierarkiet. Det er ikke fordi kvinner «forsvinner», men fordi systemet er rigget for at makt reproduseres gjennom eierskap, arv, nettverk og posisjoner menn historisk har hatt tilgang til.

Når dette forklares med at kvinner «tar mindre risiko», skjer det Crispin advarer mot, nemlig at maktforhold individualiseres. Skylden flyttes fra økonomiske strukturer til enkeltkvinners psyke. Feminisme reduseres til selvhjelp.

Kvinner tar ikke mindre risiko. Kvinner bærer mer risiko. De tar større ansvar for ulønnet omsorgsarbeid, jobber oftere deltid, og er overrepresentert i yrker med lav lønn, lav status og høy samfunnsverdi. Det er dokumentert gang på gang i SSBs tidsbruksundersøkelser.

Det som er skjevt fordelt, er tilgang på kapital, investorer, eierskap i vekstselskaper og posisjoner der beslutninger tas. Når 75 prosent av kapital fra Innovasjon Norge går til selskaper med mannlige gründere eller mannsdominerte ledergrupper, er det ikke et uttrykk for hvem som «tør». Det er et uttrykk for hvem som allerede er innenfor.

Crispin er nådeløs mot ideen om at likestilling handler om at noen få kvinner lykkes i et system som forblir uendret. At enkeltkvinner når toppen, beviser ikke at strukturen er rettferdig. Det beviser bare at systemet kan absorbere noen unntak uten å true makten.

Når kvinner på toppen oppfordrer unge kvinner til å «ta plass», er det forståelig. Men det er også utilstrekkelig. Likestilling kan ikke være avhengig av at kvinner må prestere langt over gjennomsnittet for å lykkes i et system der menn ofte har medvind.

Dette er ikke et spørsmål om holdninger, men om demokrati. Når økonomisk makt systematisk samler seg hos menn, svekkes både likestilling og folkestyre. Derfor holder det ikke med nettverk, selvtillit og risikovilje.

Vi trenger politiske grep. Aktiv næringspolitikk som faktisk fordeler kapital. Skatt på formue og arv som betyr noe. Krav til reell maktfordeling i styrer og ledelse. Og et oppgjør med forestillingen om at likestilling er et individuelt prosjekt.

Kongsberg er en teknologiby. Den bør også være en maktkritisk by. Tallene viser at vi er langt unna. Reell likestilling oppstår ikke når kvinner tilpasser seg et system som allerede er skjevt, men når selve maktstrukturene endres. Det er ikke et tapsprosjekt for noen, men en gevinst for oss alle.