Herold

Det var en gang … Sånn begynner alle eventyr, og sånn har de alltid begynt. Så kommer temaet, deretter selve handlingen, og så konklusjonen. Den har som oftest en oppbyggelig snert som gjør at tilhøreren eller leseren blir en smule klokere, og bidrar til at verden kanskje blir litt bedre – i hvert fall ideelt sett.

I 1609 ble Hannibal Sehested født. Han var en dansk statsmann og greve, som etter hvert kom til å eie store deler av Skoger, Lier og Eiker.

Han var også stattholder under Kong Christian Kvart, Kongen av Danmark, og spilte en betydelig rolle når det gjaldt etableringen av statsstyring og postverk i Norge.

De eldste postruter

Da vårt Postvesen ble etablert i 1647 gikk all post mellom Trondheim og Bergen via Oslo, noe som var langsomt, tungvint og dyrt for Bergen, som hadde et voksende behov for direkte postgang. Snart ble det opprettet faste postruter mellom de største byene, og fra 1785 ble det ved kongelig resolusjon vedtatt å opprette ukentlig postforbindelse mellom Bergen og Trondheim.

Det ble gått, seilt, klatret og rodd for å få posten fram. For fram skulle den, det var ingen bønn. Postmennene gikk over berg og dal, stokk og stein, inntil dampskipene overtok en del av de kystnære rutene i 1868.

Postmennene har vært besunget i litteraturen og i skillingsvisene. Hvem har vel ikke hørt om han Benoni Hartvigsen i Lofoten? – En av Hamsuns mest sagnomsuste figurer: postmann, spekulant og kvinnebedårer («Benoni og Rosa»). Og de tyske poeter fra romantikkens tidsalder, som skrev om Die Blaue Blume og Posthorn im frenden Lande?

Det har vært en aldeles ufattelig utbygging av veier og kommunikasjon siden da. Så nå har vel Postverket gode tider og kan levere post i en fykende fei?

Men så kom det «nye tider …»

Jeg bare spør: Når har dagen derpå ikke vært ny? Med «nye tider» forsvant postmesteren, og inn kom konsernsjefen i Bring, med 5 millioner i årslønn, – og smekk! så var den daglige postombæringen vekk!

Fra 1994 har Posten gått fra å være Norges største statlige bedrift med over 30 000 årsverk, til langt under 5000 i 2021. Det ble nedbemannet så mye i forbindelse med postombæring to ganger (noen ganger tre) i uka at det ble for krevende med den doble mengden post og pakker.

Rotet fester seg

Staten eier Posten Bring for å opprettholde et landsdekkende tilbud av leveringspliktige posttjenester i Norge. Det klarer de ikke på tilfredsstillende vis. For noen år siden la de om hele postdistribusjonen, og se hva de kom fram til:

De har åpenbart blåst støvet av den gamle postdistribusjonen fra 1647 – ved at post fra Østlandet til Østlandet sendes via Oslo + to ganger via Bergen og til slutt sorteringssentralen på Lørenskog – er det rart at det blir mye krøll av sånt?

Avisa Klassekampen hadde den 23. januar 2021 en fantastisk reportasje om postens vandring fra den ene sida i bygda Røldal til den andre sida av bygda Røldal. Ruta er som følger:

Et brev fra Røldal vil først bli tatt med til Odda av den lokale postmannen. Herfra vil det gå videre med Bring-bilen til Bergen. Fra Bergen vil det bli sendt med trailer til postterminalen på Lørenskog for sortering. Så sendes det tilbake til Bergen, og fra Bergen til adressen på den andre siden av Røldal.

-Send det heller med drosje, sa postmannen oppgitt.

Midt på 1990-tallet fantes det 2300 postkontorer i Norge. Nå er det ingen igjen, bortsett fra i Oslo og på Svalbard. Overgangen til Post i butikk gikk seg til etter hvert, men selve kjerneproduktet, altså postleveransene, svever et sted mellom himmel og jord.

Vi som driver små bedrifter og er avhengige av julesalget og forsendelser i posten er taperne. Vi driver ikke store foretak som kan hamle opp med den ytterst mystiske logistikken til Postverket, og kan bare holde kjeft. Etter å ha fått fire pakker (hvorav to Norgespakker) i retur bare i november/desember, pluss to store brev som bare er søkk vekk, og med en merkostnad på nesten 1000,- kroner, og med skuffede kunder som ikke har fått varene de har bestilt og skal gi i julegave, er jeg drittlei. Postombærerne er tydeligvis ikke instruert i å legge hentelapper i postkassene lenger. Det skulle for øvrig ikke være nødvendig for folk å hente brev og pakker et annet sted når disse er sendt som brev (innen målene) og frankert med korrekt og dyr porto.

De burde selvfølgelig bli levert i adressatenes postkasser. Det er faktisk ikke alle borgere i dette landet som opererer med mobilnumre og sms-er i alle sammenhenger.

Postvesenet i Norge var privatdrevet fram til 1719, og har også tidligere benyttet seg av underleverandører. Bruk av eksterne underleverandører er nå standard og gjennomført i Bring. Hva er det for slags oppdrag og instrukser disse egentlig får? Man kan få en stygg mistanke om at levering av hentelapper IKKE inngår i instruksen, slik at flest mulig avsendere får pakken sin i retur, og posten dermed kan håve inn trippel fortjeneste: Sending Norgespakke: kr. 177,- + retur: kr. 177,- + ny sending: kr 177,- = kr 531,-.

«Vi lever for å levere»skryter Posten av. Jeg har sendt post i over 60 år (i de siste 40 fra mitt lille kunstforlag), og det har aldri vært så ille som nå. Tidligere gikk Posten bare med post, – «gå med overskudd» var ikke noe tema; det var en samfunnsoppgave på lik linje med at staten plikter å holde skoler, veier og sykehus. Det lønner seg ikke, det heller.

Og konklusjonen her?Kanskje at konsernsjef Furberg burde fjerne seg fra melkeruta fra 1647, og ta et oppgjør med Røldalsyndromet?