Herold

Hvert år rangerer World Justice Project rettssikkerheten i verden. Totalt sett havner Norge på 2. plass for niende år på rad. Det betyr mye for rettssikkerheten, men gjelder den for alle? På indikatoren «har innbyggerne adgang til rettssystemet og råd til å bruke det» havner Norge på 14. plass.

Som privatperson og forbruker har jeg nylig fått innblikk i hvordan rettsvernet i Norge fungerer, og jeg sitter igjen med en følelse av tristhet. Tristhet over en rettssikkerhet som ikke favner alle i samfunnet vårt. Ingen sak er lik, men alle burde ha mulighet til å få prøvd sin sak uavhengig av kompleksitet og dermed kostnad.

Dersom man opplever urett, eller som i vår sak, feil og mangler, får man raskt kjenne på hvor uendelig liten man blir i møte med en profesjonell aktør. Om en klage ikke når fram, har man ingen annen mulighet enn å kontakte advokat. Dette skrittet er for de fleste av oss stort, spesielt fordi et bilde av penger som flyr ut av vinduet raskt dukker opp på netthinnen. Men hvilket annet valg har man, særlig i de tilfellene der uretten medfører store ekstrakostnader?

Etter at advokat er engasjert, vil advokaten forsøke å få til en løsning i minnelighet, altså komme til enighet, via dialog med den andre partens advokat. Her medgår mange timer. Klarer man ikke enes, kan man velge å gå til søksmål. Som saksøker må man stå for bevisbyrden, med andre ord, dokumentere det man mener er feil. Til dette må man leie inn fagfolk, sakkyndige, til å gjøre undersøkelser og dokumentere funnene i en rapport. Kanskje er det behov for flere sakkyndige med ulik kunnskap og ulike rapporter. Dette må den som sitter med bevisbyrden betale for.

Rettssaken har ikke startet, men privatpersonen som opplever urett har allerede måttet betale store beløp, kanskje nærmere millionklassen. I tillegg kan nå retten velge å pålegge rettsmegling. Dette betyr at man må møte i retten sammen med sine advokat(er) og en dommer, og forsøke å komme til enighet. Disse timene må man også betale for.

I grunnloven heter det:

• Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol, og avgjørelsen skal treffes innen rimelig tid. Dette er slått fast i Grunnloven § 95.
• Alle er like for loven og ingen må utsettes for usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling. Dette er slått fast i Grunnloven § 98.

Basert på erfaringene jeg nylig har gjort meg, kan jeg ikke se at vi som land følger Grunnlovens § 98. Den økonomiske robustheten som kreves for å få prøvd sin sak umuliggjør det for mange, og det blir dermed uforholdsmessig forskjellsbehandling. I praksis blir også retten i Grunnlovens § 95 vanskelig å få realisert for mange, ettersom kostnadsnivået hindrer dem i å bruke domstolen. Det finnes støtteordninger som fri rettshjelp, men de færreste oppfyller kravene som stilles. Hvorvidt man havner innunder denne kategorien ble søksbasert fra oktober -25, før dette var kravene for enslige en maksimal årsinntekt på 350 000 kr, og for par en samlet årsinntekt på maksimalt 540 000 kr. Til sammenligning er uføretrygden til en ung ufør rundt 385 000 kr/år.

Til slutt, kan vi si at vi har rettssikkerhet i Norge når kostnadene knyttet til å få domstolen til å ferdigvurdere saken, tilsvarer eller er høyere enn det faktiske beløp man tilkjennes? Hvor mange av oss lar ikke være å gå videre med en sak, nettopp fordi det er knyttet en så ekstrem risiko både økonomisk og belastningsmessig? Hvor legger vi listen for hva profesjonelle aktører slipper unna med da?