Putins uendrede mÄl og en fredsprosess som ikke stopper krigen
Plus
Mens Vladimir Putin i sine taler forsÞker Ä framstÄ som en fredens mann, sier handlingene noe helt annet:
Russland fĂžrer en aggressiv, uprovosert krig mot Ukraina med det uttalte â og realpolitiske â mĂ„let om Ă„ knuse en uavhengig ukrainsk stat. Dette har vĂŠrt tydelig siden fullskala finvasjonen i 2022, og det er fortsatt det sentrale paradokset i den sĂ„kalte «fredsprosessen» som nĂ„ foregĂ„r i USA.
Nylig var Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj i USA for nye samtaler med president Donald Trump om en mulig fredsavtale og sikkerhetsgarantier for Ukraina. Samtidig fortsetter Russland sine angrep, blant annet et massivt drone- og rakettangrep mot Kyiv like fĂžr Zelenskyjs ankomst, med dĂžde og sĂ„rede sivile, barn inkludert. Dette understreker den brutale virkeligheten pĂ„ bakken og det faktum at Russland ikke har stanset krigen selv nĂ„r det internasjonale presset har vĂŠrt stĂžrst.Putin avviser ikke lenger bare forhandlinger â han sier eksplisitt at Russland vil bruke militĂŠr makt for Ă„ nĂ„ sine mĂ„l om Ukraina ikke aksepterer Russlands krav.
Dette har vÊrt et mÞnster gjennom hele krigen: Russland deltar i fredsforhandlinger, men samtidig fortsetter kampene, angrepene og grusomhetene. Det er et klassisk trekk ved moderne autoritÊre regimer Ä bruke diplomati som strategi for Ä oppnÄ geopolitiske mÄl samtidig som de sikrer seg tid og taktiske fordeler, framfor Ä skape faktisk fred.
Historien hargjentatte ganger vist oss hvor farlige slike lĂžfter kan vĂŠre. PĂ„ 1930-tallet snakket Adolf Hitler om «fred i vĂ„r tid», bare for Ă„ bruke tid til Ă„ styrke Tysklands militĂŠre posisjon og senere starte en total krig som kostet millioner av liv. Josef Stalin brukte diplomatiske manĂžvrer og brudd pĂ„ avtaler gjennom hele sin periode â fra ikke-angrepspakt med Nazi-Tyskland til brutal undertrykking av sine naboer â for Ă„ utvide sitt imperium.
I vĂ„r egen tidhar Putin selv vist hvordan dette mĂžnsteret fungerer: den fĂžrste krigen i Tsjetsjenia, krigen mot Georgia i 2008 og annekteringen av Krim i 2014 ble alle pakket inn i narrativer om defensiv handling, «beskyttelse av russisktalende» eller «historisk nĂždvendighet» â retorikk som ble etterfulgt av vold og ireversible territorielle endringer.
Disse parallellene minner om hvordan autoritĂŠr politikk kan bruke diplomati som taktisk instrument snarere enn et middel for ekte konfliktlĂžsning.De diplomatiskeinitiativene Vestlige land har tatt â fra vĂ„penhvileforslag til forhandlingsplaner â er med god grunn velment. Mange aktĂžrer, inkludert Ukraina selv, har kommet med konkrete forslag for fred og sikkerhet. I USA fokuset mĂžtet mellom Trump og Zelenskyj blant annet vĂŠre sikkerhetsgarantier, kontroll over atomkraftverk og gjenoppbygging. Men seriĂžsiteten uttrykker president Trump selv, nĂ„r ha referer til telefonsamtale med Kreml at de vil vĂŠre med pĂ„ Ă„ bygge opp Ukraina og levere billig energi. Det er et stort MEN her....
PER-KAARE HOLDAL, bio
MĂžtet i USA konkluderer at den 20-punkts planen for fred som er nĂŠr fullfĂžrt, og som legger opp til demilitariserte soner og sikkerhetsgarantier. Men et er et stor MEN her ogsĂ„, det vesentlige punktet er umulig for Ukraina Ă„ innfri.Problemet er ikke mangel pĂ„ vilje fra Ukraina eller fra deler av Vesten. Problemet er at Russland â med Putins nĂ„vĂŠrende mĂ„lsettning â ikke har vist vilje til Ă„ avslutte krigen. Ă diskutere fred uten at Ă©n part faktisk Ăžnsker fred, er som Ă„ skrive en avtale med en skjult agenda. Putins retorikk om «fred» fungerer mer som et verktĂžy for Ă„ oppnĂ„ geopolitisk gevinst, enn som et genuint Ăžnske om slutt pĂ„ lidelse.Europa og USA stĂ„r ved et veiskille: Vi kan ikke godta en fred som sementerer Russlands aggresjon, legitimerer territorial erobring og belĂžnner en stat for brudd pĂ„ folkeretten. Fredens pris kan ikke vĂŠre Ukrainas frihet.Vesten mĂ„ forsvareprinsippet om at suverenitet ikke er forhandlingsvare, og at krigsforbrytelser ikke kan vaskes bort med ord om «sikkerhetssoner» eller «demilitarisering». Uten dette risikerer vi Ă„ se at Russland befestet sin posisjon som en stormakt som kan omforme Europas grenser med makt, samtidig som verdenssamfunnet lar seg lure av diplomatiske forsĂžk som bare gir tid â ikke fred.