Herold

Alt de eide ble tatt av flammene. Nå forteller familien om marerittet de ikke kunne våkne fra.

(Østlands-Posten): Det var en fin fredagskveld med vær for shorts og t-skjorte. Midt i august, mens ferieslutt og skolestart lå rett over helgen, var familien på fire opptatt med sitt i huset de hadde restaurert sammen.

Så begynte det å brenne.

Gaute og Siri Brathagen Hellenes kommer begge fra Lågendalen. De studerte i Trondheim og bosatte seg etter hvert i Oslo. Der ble både Ragnhild (9) og Eilert (7) født.

Han er sivilingeniør og jobber som gruppeleder på bruavdelingen til Norconsult. Hun er ansvarlig for markedskommunikasjon ved Ruter AS, selskapet som har kollektivtrafikken i Oslo og Akershus.

Gaute og Siri kjøpte huset i Herregårdsbakken i 2019, og flyttet hjem til Larvik kvelden før julaften samme år.

– Valget om å flytte hjem var enkelt. Larvik er jo attraktivt. Vi ville bo i sentrum med nærhet til skole og tog, forteller Gaute.

Seks år senere, er det mye som har skjedd.

Eilert sier han skal bli politi når han blir voksen.

– Kanskje fordi han liker action, smiler Ragnhild veslevoksent.

Hun er ikke sikker på hva hun kommer til å bli selv.

– Kanskje det samme som mamma.

Huset på toppen

Huset de falt for ligger over Bedehuset, på toppen av fjellknausen med de kongelige inskripsjonene.

– Vi pusset litt opp før vi flyttet inn. Så hadde vi en ny oppussingsrunde våren 2022, forteller Gaute.

– I sommer tok vi et siste rom og byttet litt kledning, skyter Siri inn.

De siste stillasene var borte og de var helt i mål med huset. Alt var på plass og familien skulle møte høsten og et nytt skoleår med spennende forventning.

– Det var et flott hus og en flott plassering som vi ble veldig glad i, påpeker Siri og kikker bort på Gaute.

– Det er jo derfor vi har brukt tid og penger og krefter på det. Dette var jo et sted vi skulle være. Det var et hus som ble tilpasset tomt og plassering på 50-tallet og opplevdes som en gjennomtenkt greie, sier han, og blir litt blank i øynene.

Brannen

Det skjedde fredag 15. august, mens hele familien var hjemme og drev med sitt.

– Klokken var 19, ungene satt og spiste kveldsmat, Gaute vasket bilen og jeg var i dusjen, forteller Siri.

Da strømmen gikk og vannet sluttet og renne, møttes Siri og Gaute i gangen.

– Vi sjekket sikringsskapet. Ingen sikringer hadde gått. Jeg gikk ut og hørte da det knitret, spraket og smalt inne i veggen. Et fyrverkeri. Der var det full fyr, forteller Gaute.

Brann i Herregårdsbakken

– Da ringte vi 110. Vi løp ut. Eilert var i sokkelesten, og det var et kaos, minnes Siri.

De så røyken velte opp. Det gikk så fort. Bare et minutt.

– Jeg måtte rope mange ganger til Eilert fordi han var så opptatt av iPaden at han ikke hørte etter, forteller storesøster Ragnhild.

Det var ikke mye familien fikk med seg ut av huset. Brannvesenet bar ut noen bilder og elektronisk utstyr, før de måtte trekke seg tilbake.

Det var ild, røyk og vann. Andre etasje var totalskadd. Gulvet i første etasje sto under vann. Taket var åpent og været fylte på med mer regn i dagene som kom.

– Vi har vel i praksis mistet alt vi eide, sier Gaute og trekker på skuldrene.

Da de slapp inn igjen etter et tre uker, tok de ut noen småting.

– Det ble veldig viktig å prøve å ta vare på det som var mulig. Mye måtte kastes, fordi det var ødelagt, forteller Siri.

Forsikringsselskapet avgjorde at hele huset måtte rives. Til og med grunnmuren.

Nå er alt borte. Tomten står ribbet og venter på at drømmen skal bygges opp igjen.

Familie, venner og nærmiljø

Hva så når man står tomhendt i bare sokkelesten med to små barn? Det er skolestart og hverdagen skal møtes. Hva tenker man da?

– Da våkner overlevelsesinstinktet. Man kommer litt i kampmodus. Vi er heldige som har familie som stilte opp fra første time. Så melder venner og nærmiljøet seg. Det var veldig mye respons og omtanke, sier Gaute.

– Så kommer spørsmålet om hva man trengte. Da la vi bort stoltheten og bare tok imot. Det kom kasser med klær og sko.

Brannen skjedde også bare tre dager før skolestart.

– Lørdag rattet vi rundt og kjøpte nye skolesekker, drikkeflasker og lignende, og det var helt fantastisk hva folk hjalp til med, smiler Siri.

Å ta vare på barna

To små sto midt i det hele og måtte se eiendeler de følte sterkt for bli borte.

– De har tatt det overraskende bra. Da det brant var Gaute oppe ved huset og brannfolkene mens jeg satt på en krakk nede ved Bedehuset. Vi var heldige som ikke så huset der vi satt. Ragnhild var nok mest bekymret for Gaute, som var der oppe, forteller Siri.

I en periode bodde de hos Gautes foreldre på Langestrand. Det var en midlertidig løsning i en tid med usikkerhet. Ingen visste hva som skjedde.

Les flere boligsaker hos Nettavisen Heim.

– Da var det fokus på å ta en dag av gangen. Vi prøvde å skåne ungene for mye av praten, men de får jo med seg det meste uansett, sier Gaute, mens Siri bare bruker ordet «kaotisk».

– Du skrur på en innstilling om at ting ordner seg. Man sier det, men vet ikke. Vi hadde huset til mine foreldre som base mens det ble viktig å finne et bosted for en familie på fire, helst nær skolen og barnas venner.

– Vi måtte ta tilbake hverdagen. Det var ikke så enkelt, men responsen var utrolig. Så vi fant en bra løsning, i en leilighet.

Skyggen av Murphys lov

I høstferien kom stormen Amy og meldingen om at skolen til ungene hadde fått store skader. Mesterfjellet skole kan bli stengt helt fram til neste sommer kunne man lese i lokalavisen.

– Det var veldig trist å lese. Det var en periode preget av Murphys lov akkurat der. Skolen var skadet. I tillegg blåste takplater av nabohuset der vi bodde akkurat da, traff bilen vår og bulket den, sier Gaute og rister på hodet.

– Den kunne vi vært foruten. Vi hadde ikke trengt det, men det løste seg, som alt annet, sier Siri.

– Det hadde vært en stor ting om vi ikke hadde vært der vi var. Men nå ble dette en fillesak vi bare fikset. Vi er gode på å ta ting og fikse det nå, smiler Gaute.

De beskriver høsten som traumatisk, men peker på at det bare er ting. Ting som kan fikses.

– Det er ingen urettferdighet i det som har skjedd oss. Bare uflaks, slår Gaute fast.

Ser fremover

– Nå er det 2026 som kommer og vi skal se fremover. Nå er det oppturer. Huset skal gjenreises og vi håper på sommeren 2027, sier en optimistisk Siri.

Det nye huset skal tegnes og byggesøkes, kontrakter skal skrives og det skal bygges. Det er en prosess som tar litt tid.

– Det blir et tradisjonelt hus, litt sånn som det var. Vi var fornøyde med det vi hadde og vil bygge opp i samme stil, kan Gaute røpe.

Nærmiljøet og støtten de har fått har satt sine positive spor.

– Vi er veldig takknemlige. Skolen har fulgt opp ungene. Alle bryr seg. Uten å kjenne alle, så føler man at man er en del av et nærmiljø som gir følelse av at vi er ivaretatt, sier Gaute.

– Det er kanskje slik Larvik er. En mindre by på sitt beste, legger Siri til.

– Vennene mine på skolen spurte mye og vi fikk mange ting. Jeg fikk lipgloss av bestevenninnen min og noen pepperkaker av en annen bestevenninne, minnes Ragnhild.

Men savnet etter noe personlig har de ennå.

– De dyrebare tingene. Jeg fikk to kosebamser på sykehuset i Tønsberg. De savner jeg, innrømmer Ragnhild, mens Eilert savner legoen sin.

Bekymring for barna og om de har det bra har vært fokus. Hadde det bare vært de to voksne, ville det kanskje vært annerledes at alt forsvant opp i røyk.

– Det er tross alt bare ting, selv om de første dagene bare var som et mareritt man ikke kunne våkne fra. Det unner jeg ingen, avslutter Gaute.