Selvbestemmelse for noen – stillhet for andre
Israels anerkjennelse av Somaliland er ikke et isolert vedtak, men et symptom på en verdensorden der makt veier tyngre enn rett.
Debatt
Selvbestemmelse for noen – stillhet for andre
Israels anerkjennelse av Somaliland er ikke et isolert vedtak, men et symptom på en verdensorden der makt veier tyngre enn rett.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Når Israel anerkjenner Somaliland som stat, samtidig som palestinsk statsdannelse fortsatt avvises, blottlegges en farlig dobbeltstandard i bruken av selvbestemmelse.
Det som tradisjonelt har vært et universelt folkerettslig prinsipp, fremstår i økende grad som et geopolitisk verktøy – aktivert der det gagner strategiske interesser, og tilsidesatt der det utfordrer etablerte maktforhold.
Israels anerkjennelse av Somaliland begrunnes med sikkerhet og stabilitet. Det samme sikkerhetsargumentet brukes for å avvise palestinsk statsdannelse, til tross for tiår med okkupasjon og gjentatte bekreftelser av palestinernes rett til selvbestemmelse gjennom FN-resolusjoner og internasjonal rett.
Kontrasten er slående. Forskjellen ligger ikke i prinsipp, men i politisk nytte.
Mens Somaliland løftes fram som et legitimt selvstendighetsprosjekt, forblir Palestina fanget i permanent unntakstilstand – uten suverenitet, uten territorielt sammenhengende stat, og uten reell politisk horisont. Selvbestemmelse anvendes dermed selektivt: Som rett for noen, som stillhet for andre.
Da Somalia ba om hastemøte i FNs sikkerhetsråd, handlet det ikke bare om protest mot Israels beslutning, men om frykt for presedens. Flere delegasjoner advarte mot at ensidige anerkjennelser av utbryterregioner uten FN-prosess kan undergrave Somalias territorielle integritet og bidra til ny ustabilitet i Afrikas horn.
Tidspunktet ble også problematisert i lys av Gaza-krigen, økt militarisering av Rødehavet og skjerpet regional rivalisering. Møtet endte uten vedtak eller felles uttalelse – et uttrykk for politisk låsning snarere enn konsensus.
Denne bekymringen deles av Den afrikanske union (AU), som konsekvent har avvist anerkjennelse av Somaliland og støtter Somalias territorielle enhet. AU har lenge advart mot ensidige grep som kan destabilisere sårbare stater og skape presedens for nye territorielle konflikter.
At Israel velger å gå motsatt vei, markerer et tydelig brudd med afrikansk regional konsensus.
Når selvbestemmelse brukes selektivt, uthules folkerettens autoritet.
Også internt i Israel har beslutningen skapt uro. Opposisjonsleder Yair Lapid har kritisert anerkjennelsen for å mangle forankring i regjeringen og sikkerhetskabinettet, og advart mot regionale konsekvenser.
Israelske kommentatorer har påpekt at anerkjennelsen kan forverre forholdet til afrikanske og arabiske stater som støtter Somalias integritet, og ytterligere svekke Israels allerede pressede internasjonale omdømme.
Timingen sammenfaller med økt internasjonalt press på Israel etter at Sør-Afrika har reist sak mot landet i Den internasjonale domstolen (ICJ), som har gitt midlertidige pålegg om humanitær tilgang til Gaza.
Samtidig har Afrikas horn og Rødehavet fått økt strategisk betydning, særlig knyttet til Bab al-Mandeb og internasjonal skipsfart. Anerkjennelsen av Somaliland må ses i lys av denne sikkerhetspolitiske konteksten.
Også realitetene på bakken problematiserer anerkjennelsen. Somaliland, som erklærte selvstendighet i 1991, har i dag begrenset og fragmentert kontroll, særlig etter utviklingen i SSC-Khatumo-områdene. Og økende politisk motstand i Awdal-regionen.
Anerkjennelsen innebærer dermed støtte til et statsprosjekt med omstridt og krympende territorial forankring.
Denne tilnærmingen til selvbestemmelse står i skarp kontrast til behandlingen av Palestina. Palestinsk statsdannelse er solid forankret i folkeretten og gjentatte FN-resolusjoner, senest bekreftet av FNs generalforsamling (A/RES/78/192). Likevel forblir retten uforløst.
Okkupasjonen fortsetter, territoriet fragmenteres gjennom bosettingsutvidelser, og palestinerne henvises til permanent venting.
Når selvbestemmelse brukes selektivt, uthules folkerettens autoritet. Israels anerkjennelse av Somaliland er derfor ikke et isolert vedtak, men et symptom på en verdensorden der makt veier tyngre enn rett – og der selvbestemmelse gjelder for noen, mens stillhet forventes av andre.