Herold

Det måtte graves djupt for å vekke tl live minner om Harald Øhrn. De lå der et sted, men de nye og ferske holder mer enn lenge uansett.

Hvis vi skrur klokka tilbake til 80-tallet, så vil nok de som har levd ei stund og som var opptatt av litt alternative uttrykk som The Aller Værste (TAV), The Beste og Ratataboo sto for, huske Harald Øhrn. Jeg var nok ikke i kjernegruppa, men var likevel fascinert av det originale og spennende som skjedde i og rundt dette miljøet.

Så skjedde det lite lenge, i alle fall i offentlighetens lys, med og rundt Harald Øhrn. Men medspiller fra Ratataboo-tida, jazztrompeteren Gunnar Halle, visste at Øhrn hadde fortsatt å skrive låter og i forbindelse med et julebord med gamle venner for noen år siden foreslo Halle at nå måtte det gjøres noe med disse låtene. Som sagt, så gjort og nå, rundt 40 år siden sist, foreligger altså Harald Øhrns første soloalbum.

Jazz er feigt

Sitatet er henta fra Øhrn i TAV-perioden og er nesten blitt huska bedre enn musikken til bandet. Øhrn har skrevet nesten alt av tekst og musikk her, mens Halle har arrangert Her forteller de oss at jazzhatet nok er en saga blott, sjøl om det på ingen måte er jazzmusikk vi blir servert - mer et singer-songwriter statement med både vise-, pop- og rock-tradisjonen i miksen med aldri så lite jazz også, må vite.

Øhrns tekstunivers forteller oss at han er en fremragende historieforteller som både går inn i seg sjøl og samtidig blant annet fabulerer rundt mellommenneskelige relasjoner og den evindelige kjærligheten. Harald Øhrn har definitivt noe eget å melde og har sin høyst personlige stemme. Uten samenlikning for øvrig kommer jeg i tanker om stemmer som Lars Lillo-Stenberg og Tom Waits - ikke småtterier med andre ord.

Når så Gunnar Halle har henta inn sine beste danske venner med norske Knut Arne Finsrud på trommer og perkusjon, svenske Putte Johander på bass og Stephan Sieben på gitar, mens Halle sjøl, i tillegg til trompet, også spiller vibrafon, marimba og tangenter, så er omgivelsene og reisefølget akkurat så bra som Øhrn fortjener. Som krydder dukker også Hallvard Godal (saksofoner og bassklarinett), Øyvind Brække (trombone), Dawda Jobarteh (kora), en strykekvartett og den ypperlige danske jazzvokalisten Maria Laurette Friis opp og sørger for at dette har blitt både et overraskende og flott møte med Harald Øhrn.

La det for all del ikke gå 40 år til neste gang.