Herold

Skulle republikanerne tape kongressen vil Trump garantert hevde at det skyldes valgfusk og trosse vedtak fattet der.

(Avisa Nordland): «Så nådde vi bunnen, igjen går det oppad, Igjen går det fremad mot lys og mot sol».

Slik kan den beskrives; solsnu, vintersolverv, årets mørkeste dag. I Salten varte den i år 56 minutter. 56 minutter med dagslys. Det skjedde for en uke siden så i skrivende stund har dagen allerede passert timen. To timer passeres 3. januar og deretter går det stadig raskere «fremad mot lys og mot sol».

Vel verdt å feire, og feire gjør vi til gagns. Vi kaller det jul og markerer at Jesus er født. Men egentlig feirer vi at sola har snudd. Ingen vet når Jesus var født; skal vi tro kildene var det definitivt ikke i desember. Men kirken var smart; det fantes alt en feiring rundt vintersolverv, så den kuppet like godt tradisjonen.

Lurer på hva som gikk galt

Bodø er byen i verden med flest lystimer i løpet av et år. Det kan være vanskelig å skjønne akkurat nå, men det er faktisk sant. Selv om Bodø ligger nord for Polarsirkelen løfter den atmosfæriske lysbrytningen sola over horisonten akkurat nå så vi unngår mørketid. Mens byen får full uttelling av midnattssola.

Det er riktig så forbausende, slik selve sola må ha forbauset våre forfedre. En stor, skinnende klump som på sin vandring over himmelhvelvet syntes å styre det meste av naturens svingninger. Svingninger som betød liv eller død for både individer og samfunn. Det er ikke rart at de oppfattet sola som en guddom.

I dag vet vi bedre. Og vi har utviklet metoder for å beskytte oss mot solas påvirkning. Den styrer fremdeles årstidene og skulle den slukne vil vi alle dø. Men det ligger milliarder av år inn i framtida og i mellomtida utgjør vi en mye større fare for oss selv enn det sola gjør.

Sånn sett kan vi si at vi mennesker også er i ferd med å nå bunnen i disse dager. Og for oss er det slett ikke sikkert at det igjen vil gå oppad. Men vi håper det og bruker årsskiftet til å bygge håp om en bedre framtid. Samtidig som vi kikker oss i bakspeilet og lurer på hva som gikk galt.

Romjula kalles tida mellom jul og nyttår. Ordet kommer av norrøne rúmheilagr, dager man ikke var lovpålagt å holde hellige. Det åpnet for mer verdslige aktiviteter, samtidig som hverdagen ikke var helt på plass ennå. I dag kan vi heller si at romjula gir oss et ekstra rom; rom for ettertanke.

Ett år med nye krangler

1. januar i år skrev jeg en kommentar med tittel «Velkommen til Verden 2.0; uforutsigbar og bilateral». Bakgrunnen var at Donald Trump dagen før var blitt innsatt som president. Det krevde ingen stor spåmannskunst å komme opp med tittelen; om noe ble den et understatement om de 11 månedene vi nå har lagt bak oss.

Jeg skal ikke dra sammenligningen for langt, men som gamle dagers sol har Donald Trump rast fram og tilbake over firmamentet uten at vi helt har skjønt hva som skjedde. Han har omformet landskaper, lagt institusjoner i grus og gjort fiender av gamle venner. En oransje solgud som vil at vi skal kaste oss foran ham i beven og beundring.

Det synes ingen ende å ta. Trumps julegave til Danmark var en spesialutsending til Grønland hvis uttalte mål er å gjøre øya amerikansk. Det skjer bare dager etter at han fikk omdøpt Kennedy-senteret til «The Donald J. Trump and The John F. Kennedy Memorial Center». Man vet ikke om man skal le eller gråte, men det siste er mest nærliggende.

Selv om dimensjonene er helt annerledes har heller ikke vårt hjemlige, politiske liv vært uten drama. Vi startet 2025 med en regjering på vei mot et uunngåelig valgnederlag. På årets første meningsmåling fikk borgerlig side 93 mandater, rødgrønn side 76. Frp og Høyre alene fikk 45,2 prosent av stemmene.

Så kom Jens hjem. Og Donald begynte å spre kaos over verden og gjorde det usikkert om vi fremdeles kunne basere vår sikkerhet på USA. Med Sp ute av regjering kunne Ap legge kursen mot midten og igjen framstå som styringsdyktige. Og med Jens hjemme hadde vi plutselig verdens fremste Trump-hvisker på laget.

Høyre manglet evnen til å lese det nye politiske landskapet og stupdykket på målingene. Og med Frp som klart største parti på borgerlig side havnet Venstre i en skvis de aldri kom seg ut av. Dermed vant de rødgrønne valget, mot alle odds, og dannet en skjør allianse som nesten havarerte alt ved første statsbudsjett.

Nå er det ett år til neste gang. Ett år med nye krangler, men krangler som neppe feller regjeringen. Det fordi Ap i de fleste saker kan hente flertall på tvers av blokkgrensen også. Det er egentlig bare når budsjetter skal vedtas de må ha med seg alle sine fire støttepartier.

Gjennomskuer Trumps løgner

Det reviderte til våren går nok greit, det er en regulering basert på ting de alt er enige om. Det blir straks verre når nytt statsbudsjett skal forhandles fram til høsten. I år fikk MDG og SV uttelling for å sette hardt mot hardt. Men Ap kan ikke gi for mye etter heller. På den andre siden slipper partiet neste gang å forholde seg til en valgkamp der de løy for velgerne.

Det gjør ikke Donald Trump. Stadig flere velgere synes å ha gjennomskuet hans løgner fra 2024 der han lovte å senke prisene, skape fred i Ukraina og frigi alle Epstein-dokumenter. Alt i løpet av hans første uke som president. Demokratene vant omtrent alle lokale valg i 2025 og akkurat nå henger republikanernes flertall i kongressen i en syltynn tråd.

Skulle republikanerne tape kongressen vil Trump garantert hevde at det skyldes valgfusk. Han vil trosse vedtak fattet der og det er da de amerikanske demokratiet stilles overfor sin virkelige stresstest: Vil Høyesterett – som til nå har gitt Trump vide fullmakter – godta nok en utvidelse av presidentens makt? I så fall kan USA i løpet av 2026 ta veien fra demokrati til autokrati.

Det er slike tanker romjula gir rom for. Mens sola sakte krafser seg stadig høyere på himmelen. For den har nådd bunnen, den er igjen vei oppad og fremad. Så la oss avslutte året med håpet om at også vi gjør det, som individer og menneskehet. Hvis ikke er vi her om ett år igjen, tilbake på bunnen.