En stormakt begår selvmord
USAs krise begynte ikke med Donald Trump. Han er et resultat av langvarig nedgang.
Kommentar
En stormakt begår selvmord
USAs krise begynte ikke med Donald Trump. Han er et resultat av langvarig nedgang.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
USA er et land i en perfekt storm. Fra euforien over å ikke bare ha vunnet Den kalde krigen (som de jo sier i USA, der de ikke vurderer hvorvidt Sovjetunionen eller Gorbatsjov hadde noe med det å gjøre), men også å ha vunnet kampen om ideologiene (det amerikanske politiske eksperimentet hadde jo overvunnet keiserriker, nazisme, fascisme og kommunisme – ikke lite, bare det), har USA blitt en skygge av seg selv.
Nedgangen startet, ikke overraskende, da USA var på topp. En solfylt morgen tirsdag 11. september 2001 ble USAs følelse av geografisk sikkerhet knust. Selvbildet som en elsket og ønsket stormakt kunne også fått seg noen skudd for baugen. President George W. Bush tolket derimot ikke angrepet som en kritikk av USAs Midtøsten-politikk, men som et kompliment: Vi ble angrepet fordi terroristene hater demokrati og frihet, sa Bush til Kongressen 20. september, 2001. Målet med krigen mot terror var intet mindre enn å bekjempe «ondskap» i denne verden, lovte Bush.
Presidentvalget i 2016 var et klart tegn på at noe var skikkelig galt i USA.
Åtte år senere valgte et utmattet, økonomisk ruinert og skadeskutt land inn den første ikke-hvite presidenten i sin historie. Barack Obama var den eneste av de politiske kandidatene i 2008 som ikke hadde støttet Irak-krigen (han hadde kalt den «dum») og lovte at USA igjen skulle begynne å ta vare på sine egne borgere (særlig i form av en stor helsereform som skulle gi helseforsikring til de svakeste gruppene i samfunnet). Han skulle få den amerikanske økonomien på rett kjøl igjen, etter at Bush overlot til ham den største økonomiske katastrofen siden Den store depresjonen i 1929. Obama skulle også avslutte Irak-krigen og kanskje til og med Afghanistan-krigen. Han skulle, med andre ord, sette USA først.
Åtte år senere var Irak-krigen over for lengst, men krigen mot Den islamske stat var derimot pågående og Afghanistan-krigen var fortsatt ikke over. Økonomien var igjen på rett vei, men den økonomiske ulikheten hadde økt drastisk. «Occupy Wall Street» – venstresidens protest mot at staten skulle hjelpe Big Business etter finanskrisen, men ikke hvermannsen – rettet skyts mot Obama-regjeringen og den demokratiske partieliten. Helsereformen – den største siden 1965 – kom til å bli en meget populær forbedring av det amerikanske velferdssystemet, men det visste man ikke da. I dag sier 64 prosent av amerikanere at de er for ObamaCare. Ved valget i november 2016 var det kun 43 prosent som var for.
Presidentvalget i 2016 var et klart tegn på at noe var skikkelig galt i USA. For første gang på lenge målbar høyresiden og venstresiden den samme økonomiske kritikken: USA var ikke lenger et land der «den amerikanske drømmen» kunne bli til virkelighet. Sosial mobilitet var nedadgående, økonomisk ulikhet var på vei opp og de gamle, gode industrijobbene var på sotteseng.
Nominasjonsvalgene i 2016 handlet i stor grad om hvem som egentlig snakket på vegne av «folket» – og hvem «folket» faktisk var. Der Hillary Clinton til slutt vant nominasjonen etter en overraskende vanskelig kamp mot Bernie Sanders, kapitulerte derimot Det republikanske partiet raskt i møte med deres egen høyrepopulist Donald Trump. Dette klarte Trump ved å ramme sitt økonomiske budskap inn i et større og farligere et: nemlig at de som hadde skylda for alt som hadde gått galt i USA ikke var de på toppen, men de på bunnen. Innvandrerne, mexicanerne og ikke minst muslimene. Ved å bygge en mur mot Mexico, igangsette innreiseforbud for mennesker fra muslimske land og drastisk redusere innvandring fra «shithole countries» kunne USA igjen bli storslått. USA måtte trekke i nødbremsen, ellers kom de ikke lenger til å kjenne igjen sitt eget land.
Make America Great Again var klagesangen til de som var vant til å besitte politisk, økonomisk og kulturell makt: hvite, kristne menn. De som følte at de hadde tapt status etter 1990-tallets globalisering, frihandel og masseinnvandring. Den utenrikspolitiske versjonen av dette, America First, var en hevnkampanje mot «den liberale verdensorden» som Trump & co. mente hadde ført USA inn i fortapelsen. Da Trump ble innsatt i 2017 hadde USA rundet seg selv – fra Bush sin tale om USAs misjon for å utrydde ondskap og kjempe for frihet, til Trumps tale om «American Carnage». Fra nå av skulle USA bli en illiberal stormakt som var mest opptatt av økonomisk gevinst for seg selv og sin autokrat.
Da Joe Biden fire år senere insisterte på at «America is back» var ikke akkurat dette et løfte vi kunne stole på i det lange løp. Og det skulle bare ta knappe fire år før Trump igjen inntok Det ovale kontor, denne gangen laserfokusert på USAs største fiende: liberalt demokrati. USAs kanskje sterkeste kort i kampen om den kommende verdensordenen – at USA, til tross for alle mangler, er et liberalt demokrati som til tider også kjemper for liberalt demokrati ute i verden – er kastet.
USAs nye fiende, ifølge deres nye sikkerhetsstrategi, er ikke kinesisk eller russisk autokrati. Det er EU og europeisk liberalt demokrati. Trump-regjeringen avvikler nå «den liberale verdensorden» i rekordfart. I kulissene venter Kina tålmodig.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!