Herold

De kan ikke stå i døren og vente på å få høre om de er norske nok til få ofre oss for landet.

Om noen timer slår klokken tolv. Når vi går inn i 2026, har jeg bodd i Norge i nesten 30 år.

Jeg kom hit som syvåring fra Iran sommeren 1996. Det er hele min bevisste tilværelse.

I dag er jeg 36 år og fastlege. Kolleger har beskrevet meg som en viktig stemme for legestanden i Norge og jeg kjemper daglig for et bedre helsevesen i Norge.

Jeg har behandlet flere pasienter enn jeg kan telle. Men skal vi følge Asle Tojes logikk, er jeg likevel et symptom på Norges forfall.

Sliten av å svare for meg

La meg fortelle hvordan dette «forfallet» ser ut fra min side av stetoskopet.

Tre tiår med norskhet: 30 år er ikke bare et tall. Det er barneskole, studier, turnus og spesialisering. Det er tusenvis av konsultasjoner. Det er å beherske et språk så presist at jeg kan bruke det som verktøy i livskritiske samtaler. Det er å betale skatt, krangle med Nav, irritere seg over Østlandssendingen og heie på Norge i ski-VM.

Likevel har disse tre tiårene vært preget av en debatt som går i sirkler. Fra Carl I. Hagens advarsler om «snikislamisering» til Tojes akademiske ferniss over de samme gamle spørsmålene: Hører de egentlig til? Er de egentlig norske?

Etter 30 år er jeg sliten av å svare. Men jeg svarer likevel. For alternativet er å la mistanken stå uimotsagt.

Tallene mot teorien: Toje hevder at «svært mange ikke er norske i kulturell forstand». Påstanden er pakket inn i akademisk nøytralitet, men den mangler empiri. La oss se på fakta.

Integreringsbarometeret viser at nordmenn flest er langt mer pragmatiske enn Toje. Hva skal til for å regnes som godt integrert? Svaret er arbeid og språk. Ikke blodlinjer, ikke antall generasjoner, og ikke en udefinerbar «kulturell essens». Det norske folk ser på norskhet som en prosess. Toje forsøker å gjøre det til en uoppnåelig terskel. Hvem skal forsvare oss?

Kulturell norsk nok til å ofre seg

I sitt tilsvar skriver Toje om offervilje som en mangelvare. Han spør hva ungdommen skal kjempe for hvis staten krever deres liv. Det er et hult spørsmål fra en mann som samtidig sår tvil om lojaliteten til en million av oss.

For la oss være konkrete: Hvis krigen kommer, hvem skal forsvare Finnmark? Skal det være den litauiske fiskeren i Gamvik som holder lokalsamfunnet gående? Den syriske legen som tar vaktene ingen andre vil ha? Den thailandske helsearbeideren som pleier våre eldre? Eller skal de stå i døråpningen og vente på at Toje avgjør om de er «kulturelt norske» nok til å få lov til å ofre seg?

Hver morgen klokken halv åtte møter jeg min første pasient. Ofte er det en nordmann som er redd. Han/hun bryr seg ikke om at legen hans heter Mozzafar og har røtter i Iran. Hen bryr seg om å bli lyttet til, forstått og helbredet. Dette gjentar seg tredve ganger om dagen. Det er dette som er Norge: Et fellesskap levert av folk som, ifølge Toje, kanskje aldri kan bli helt «norske».

Toje hevder han bare «beskriver fellesskapet». Men hans tekster tilbyr ikke klarhet; de tilbyr en kronisk mistanke opphøyd til samfunnsanalyse. Han skaper en kø hvor vi som står i den aldri får vite når vi faktisk har passert grensen.

Fellesskap er en driftstilstand: Nordmenn flest er klokere enn dommedagsprofetene. De ser at naboen jobber, at kollegaen bidrar, og at distriktene holdes i live av folk med fremmedklingende navn.

Jan Erik Raanes fra Gamvik formulerte det presist: «Fellesskap er ikke en identitet. Det er en driftstilstand.» Vi står ikke utenfor det norske fellesskapet og kikker inn. Vi er inni det, med hendene i maskineriet, hver eneste dag.

Stemmer ja til Norge

Når rakettene går til værs om noen timer, markerer jeg mitt 30. år her. Jeg valgte Norge. Det er mer enn mange kan si. Jeg valgte språket, utdannelsen og ansvaret. Ikke fordi jeg måtte, men fordi jeg ville. Hvis Norge er en blodlinje, er jeg en trussel. Men hvis Norge er en idé – om frihet, likeverd og dugnad – da er jeg så norsk som det går an å bli.

Jeg stemmer ja til Norge hver eneste dag gjennom mitt arbeid. Mitt nyttårsforsett er å fortsette med det, uansett hvor mange kronikker som prøver å fortelle meg at jeg er en gjest på oppsigelse.

For etter 30 år vet jeg hvem jeg er. Spørsmålet er om Toje og hans likesinnede tør å se det samme. Godt nytt år, Norge.