Herold

Vi kjente oss igjen i leserinnlegget fra faren som satt med klump i magen på skoleavslutningen. Selv valgte vi, klok av skade, å ikke møte opp.

For det er ikke enkelt å være ekskludert fra fellesskapet i en liten kommune. Det er beint fram knallhardt. Mens ungene på banen løper rundt med slagordet «best i lag» på ryggen, står noen igjen på sidelinja – uten noen gang å få sjansen til å spille på laget. Og når du ikke er med på laget, da er du per definisjon ikke med i det hele tatt. Ikke i friminuttene. Og i hvert fall ikke på fritida. Folk har nemlig nok med sitt.

Jeg har alltid hatt klokketro på fellesskapet. På landsbyen. På at vi tar vare på hverandre. Helt til vi fikk et barn som havnet utenfor. Et barn som trenger litt ekstra støtte. En ekstra dytt for å tørre å ta plassen sin. Problemet er bare dette: Når det kun er vi foreldre som må dytte, blir man etter hvert veldig sliten.

For det er ingen andre som skaper rom for ungen vår. Ikke skolen. Ikke idretten. Ikke ellers i bygda. Beskjeden gis gjennom blikk, gjennom stillhet – og noen ganger med helt klare ord: Vi har ikke rom for ungen din akkurat her.

Vi har prøvd ulike plasser. Ulike strategier. I årevis. Og vi må vel bare innse at rausheten og fellesskapet som det snakkes så varmt om i taler og festord, ofte ikke er mer enn nettopp det: tomme ord.

Som foreldre gjør man alt for ungen sin. Vi går langt utenfor komfortsonen. Vi sender meldinger. Inviterer med på basseng, kino og laserland. Vi vil gjerne ha med oss flere unger på aking og inviterer gjerne til filmkveld. Men det er ytterst sjelden noen har tid.

«Ungene styrer dette sjøl», er en setning mange foreldre liker å lene seg på. Da legges ansvaret for inkludering over på barna. Noe som slett ikke alltid er særlig vellykket.

Og noen sier det rett ut: «Ungen min er ikke en støttekontakt.» Det er kanskje sant. Men inkludering handler ikke om støttekontakter. Det handler om vilje. Om voksne som tar ansvar. Om å faktisk mene noe med ordene «best i lag».

For et fellesskap som bare gjelder for de som allerede passer inn, er ikke et fellesskap. Det er en klubb. Og det er på tide at vi slutter å late som om alle er invitert.

Vårt ønske for 2026 er enkelt: at flere blir invitert med. At flere voksne tør å åpne døra litt mer. At flere barn får erfare hvordan det kjennes å bli valgt, ikke bare tålt. At «best i lag» blir noe vi gjør – ikke bare noe vi sier.