Herold

Når kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran åpner for nye «gulrøtter» for kommunesammenslåing og et strengere Robek-regime (26.12.2025), bygger det på en antakelse som sjelden utfordres om at større kommuner automatisk gir bedre økonomi, bedre tjenester og levedyktige lokalsamfunn.

Dette fremstår som en videreføring av tidligere sammenslåingspolitikk i ny drakt.

Erfaringene, både nasjonalt og lokalt, gir ikke grunnlag for en slik konklusjon.

Mange kommuner sliterøkonomisk, men det er ikke dokumentert at sammenslåing i seg selv løser dette. Flere storkommuner etter reformen i 2020 har fått høyere administrasjonskostnader, økt gjeld og mer komplekse styringsstrukturer. Avstandene øker, både geografisk og politisk, og effektiviseringsgevinstene uteblir ofte.

Når staten samtidig reduserer overføringer og pålegger kommunene flere oppgaver, blir sammenslåing et plaster på et strukturelt sår. Utfordringen handler først og fremst om finansiering og rammevilkår, ikke kommunegrenser.

Små og mellomstore kommuner har en styrke som ofte undervurderes som nærhet mellom innbyggere og beslutningstakere. Lokaldemokrati handler om mer enn valg, det handler om tilgjengelighet, tillit og lokalkunnskap.

Ved sammenslåing blirpolitiske organer fjernere, færre folkevalgte representerer større områder, og lokale saker drukner lettere. Dette rammer særlig distriktene og står i kontrast til målet om levende lokalsamfunn i hele landet. Store geografiske avstander og mobilitetsutfordringer kan også hindre unge, eldre og personer med funksjonsnedsettelser i politisk deltakelse.

Statsråden peker selv på interkommunalt samarbeid som et viktig virkemiddel, og nettopp her ligger løsningen. Kommuner kan samarbeide om helse, beredskap, IT, barnevern og planlegging uten å gi avkall på lokal identitet og demokratisk kontroll.

Mange slike samarbeid fungerer allerede godt. I stedet for kostbare sammenslåingsprosesser bør staten styrke og forenkle disse ordningene og sikre mer forutsigbare økonomiske rammer. Samtidig må man være bevisst at beslutninger i interkommunale styrer også kan utfordre folkestyret.

Når økonomiske gulrøtter kombineres med strengere Robek-oppfølging, blir frivilligheten illusorisk. Kommuner i økonomisk krise kan i praksis presses til sammenslåing for å få midlertidig økonomisk lettelse.

Robek bør være et verktøy for veiledning og støtte, ikke et indirekte tvangsmiddel for strukturendringer uten lokal forankring.

For å møte aldrendebefolkning og mangel på arbeidskraft trenger kommunene først og fremst tillit, stabile inntekter og handlingsrom. Strukturreformer alene løser verken rekrutteringskrisen eller skaper mer lokalt engasjement.

Sterke kommuner handler ikke nødvendigvis om størrelse, men om kompetanse, samarbeid og respekt for lokale forhold. Sammenslåing må fremstå som frivillig og fornuftig, og kan ikke være standardsvaret på komplekse utfordringer. Norge trenger mangfold, ikke ensretting.