Herold

Kommunene er grunnmuren i vårt demokrati. Styrt av politikere valgt av folket - med nærhet til innbyggerne og med stor lokalkunnskap. Kommunestyrene burde derfor være ideelle for prioritering og tilpasning av lokale samfunnstjenester. Men i mange kommuner synes mulighetene for å utføre disse tjenestene på en god måte å være sterkt haltende. Svake kommuneøkonomier er nå et gjennomgående tema i media.

I denne debatten trekkes det stadig fram at det er et betydelig misforhold mellom statlige pålegg og den finansiering som skal dekke kommunenes kapasitet for å virkeliggjøre de gitte lover, forskrifter og kvalitetskrav. Dette påfører kommunene ofte en skvis som vanskeliggjør kommunenes prioriteringer.

For ganske mange kommuner vanskeliggjøres også prioriteringen av løpende større endringer i demografiske forhold. Som eksempel kan det å legge ned skoler - for å styrke eldreomsorgen - lett bli til et politisk selvmord. Dette fordi grunnskolen ofte er kjernen i lokalmiljøet. En annen årsak er flyttebevegelsene mot byer og større tettsteder. For en del kommuner gir dette nedgang i skatteinntekter og større utgifter til en økende eldreomsorg. I enkelte kommuner forsterkes velferdsutgiftene ved at våre nyborgere ofte søker til samme tettsted som andre landsmenn.

En tilpasning av rikspolitiske ambisjoner og kommunal økonomi kan bare skje på statsnivå. Det samme kan være tilfelle for å kunne dekke opp tidens store demografiske endringer. En tenkbar løsning er å legge dagens statstilskudd inn i ett rammetilskudd for velferd og ett rammetilskudd for undervisning. En slik løsning vil tydeliggjøre hvor statlige pålegg gir større utgifter. Denne flaggingen vil dermed legge ansvaret på de tilsvarende statlige motstykker som gir påleggene - direkte mot kommunene eller ved vedtak i Stortinget.

Det å innføre en sterkere statlig innflytelse innenfor disse kommunale sektorer innebærer at det kommunalt selvstyre tilsynelatende svekkes. Men hvor fritt og sterkt er det kommunale selvstyret i dag? Med svært stram økonomi vil frihetsgraden begrenses betydelig. Igjen blir småkroneflytting innenfor et stadig mer illusorisk kommunalt selvstyre. I tillegg har en allerede en rekke bevilgninger til kommunene som er spesifisert til definerte formål.

En rammeoppdeling, som foran nevnt, kan gi en mulighet for å fjerne flere av disse øremerkede midlene. Kommunene kan i så fall, ut fra de gitte rammebevilgninger, gis frihet for lokal tilpasning innenfor respektivt velferd og undervisning - en tilpassing som kommunene er eslet til - og hvor mange kommuner gjør en god jobb. Kanskje dette heller gir et sterkere kommunalt selvstyre enn dagens økonomiske tvangstrøye? Det vi i hvert fall vil oppnå er å få en synlig sammenheng, og et klart ansvar, mellom de som gir oppgavene til kommunene - og som også gir finansiering for å realisere disse tjenestene.